Domstolene omtales tradisjonelt som den tredje statsmakt. De alminnelige domstolene i Norge er Høyesterett, Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene, tingrettene og forliksrådet, foruten en rekke særdomstoler. Norge er delt inn i seks lagdømmer og 15 lagsogn.
Domstolene representerer en relativt uavhengig statsmakt. Politisk sett har domstolene en todelt rolle. For det første skal de ved sin dømmende praksis være med på å iverksette lovvedtak fattet av Stortinget, og for det andre skal de føre en viss kontroll med at den lovgivende og utøvende makt følger de lover de selv har vedtatt.
Domstolene kan overprøve lover vedtatt av Stortinget, og kan sette disse til side hvis de finner dem grunnlovsstridig. Denne «sensurretten» overfor Stortinget er ikke grunnlovsfestet og har vært omstridt. Den ble særlig hevdet og brukt i perioden 1884-1918, da flere radikale lovreformer ble stanset av Høyesterett. Siden har domstolene vært tilbakeholdne med å bruke prøvelsesretten. Alle nivåer i det ordinære domstolsvesenet kan prøve lover, men saker som inneholder et element av lovprøvelse, vil alltid ende hos Høyesterett.