Norske reiseskildringer har tradisjonelt vært knyttet opp til oppdagelse, utforsking og erobring av ugjestmilde og utilgjengelige strøk.
Fra slutten av 1800-tallet ble den klassiske oppdagelsesreisen knyttet tettere til ideen om en forskningsreise. I Norge var Fridtjof Nansen (1861-1930) og Roald Amundsen (1872-1928) eksempler på forskere som også var oppdagelsesreisende, og begge skrev detaljerte beretninger om sine reiser. Nansen var en produktiv forfatter og illustrerte ofte sine reiseskildringer med egne tegninger. Fra hans hånd har vi bl.a. ”På ski over Grønland” (1890), ”Fram over Polhavet” (1897), ”Russland og freden” (1927) og ”Gjennom Armenia” (1927). Amundsen skrev også en rekke bøker, bl.a. ”Sydpolen” (1912) og ”Mitt liv som polarforsker” (1927). Bøkene deres er spennende lesning også i dag.
En annen norsk oppdagelsesreisende som er blitt verdensberømt, er Thor Heyerdahl (1914 -2002). Hans forskningsekspedisjoner med Kon-Tiki, Ra og Tigris er er beskrevet i spennende reiseskildringer og dokumentarfilmer. Heyerdahl har utgitt en rekke andre arbeider hvor han beskriver sin forskning og reisevirksomhet.
Eventyreren og arkeologen Helge Ingstad (1899-2001) oppdaget ruinene av en gammel vikingbosetning nær L’Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland, og fant dermed belegg for at vikingene hadde etablert bosetninger i Nord-Amerika 1000 år tidligere. Ingstad utga flere bøker om sine oppdagelser, bl.a. ”Landet under Leidarstjernen” (1959) og ”Vesterveg til Vinland” (1965).
Nyere norsk reiselitteratur fokuserer på å beskrive andre kulturer. I sin bestselger ”Bokhandleren i Kabul” (2002) skildrer krigsreporteren Åsne Seierstad livet til en afghansk familie like etter Talibans fall.