Inntil 1921 var alle filmer tillatt for barn i Norge. Begrepet barnefilm fantes ikke, og filmene ble stort sett vist uten restriksjoner. Rundt 1910 begynte opinionen å uroe seg for de levende bildenes påvirkningskraft, og den første kinoloven ble vedtatt i 1913. Fra 1913 og fram til 1921 inneholdt kinoloven likevel ingen aldersgrenser. Filmene ble enten tillatt for alle eller forbudt. Ordningen førte til at mange filmer måtte forbys selv om de var uproblematiske for et voksent publikum. I 1921 ble det derfor innført en voksengrense på 16 år, og i 1954 ble sensuren tredelt og aldersgrensene satt til henholdsvis 7, 12 og 16 år.
Spillefilmen ”Ti gutter og en gjente” (1944) av teatermaleren Alexej Zaitzow regnes som den første norske barnefilmen, selv om en rekke tidligere filmer også appellerte spesielt til barn. Filmen har barn i hovedrollene og kretser tematisk om vennskap, og blir betraktet som et lyspunkt blant krigsårenes ellers farsedominerte filmproduksjon.
Fra 1944 til 1980 ble det i Norge laget 26 kinofilmer for barn. En spesielt produktiv periode var årene 1955-1965, da nye lånegarantier og billettstøtte stimulerte produksjonen. Med ”Toya” (Eric Heed, 1956) og dens oppfølgere fikk Norge sin første kontinuerlige barnefilmproduksjon. Ivo Caprino kom i 1959 med spillefilmen ”Ugler i mosen”, som gikk rett til hjertet på store og små . Perioden 1982-1988 ble lite produktiv, det ble ikke laget noen spillefilmer for barn. I 1981 ble det imidlertid produsert flere glimrende barndomsportretter inspirert av de europeiske strømningene der erindring og følelser ble vektlagt, f.eks. ”Liten Ida” (Laila Mikkelsen, 1981), ”Zeppelin” (Lasse Glomm, 1981) og ”Løperjenten” (Vibeke Løkkeberg, 1981). Filmene skilte seg fra de amerikanske handlingsmettede barnefilmene som dominerte markedet, og blant kritikerne ble det debattert om de faktisk kunne klassifiseres som barnefilmer.
De vanskelige årene for norsk filmbransje på 1980-tallet gjaldt også for barnefilmen, men ved inngangen til 1990-tallet fikk bransjen en oppblomstring. En drivende kraft var Berit Nesheim, som med ”Frida – med hjertet i hånden” (1991), ”Høyere enn himmelen” (1993) og ”Søndagsengler” (1996) leverte tre portretter av unge jenter på vei inn i de voksnes verden. Sistnevnte ble nominert til Oscar for beste utenlandske film. Torunn Lians mørkere ”Bare skyer beveger stjernene” (1998) vant flere internasjonale priser. Samtidig produserte norsk filmindustri flere animasjons- og kortfilmer for barn enn tidligere.
På 2000-tallet er norsk barnefilmproduksjon blitt mer kommersialisert. Antall filmer pr år som lages for barn, har steget merkbart. Med etableringen av Norsk Filmfond og gunstigere finansieringsordninger ser man en klar dreing mot familiesegmentet som målgruppe. Fram til 2006 ble det til sammen produsert 17 barnefilmer og flere av disse er basert på kjente litterære forelegg eller andre historier kjent fra medieverdenen. Et annet trekk ved kommersialiseringen og orienteringen mot familiene er også profesjonaliseringen av markedsføringen av norske barnefilmer. Regisørene Torun Lians ”Ikke naken” (2004) samt Elsa Kvammes ”Fia og klovnene” (2003) høstet meget gode kritikker og vant mange anerkjente priser ved utenlandske filmfestivaler. Hovedinntrykket av norsk spillefilmproduksjon for barn fra 2000-2005 er likevel at barnefilmen er blitt mer homogen og tilpasset en markedsøkonomisk tankegang, fremfor å utvikle den gode, kunstneriske barnefilmen, hvor barn er en konkret målgruppe for filmene.
I 1951 stiftet journalist og filmkritiker Elsa Brita Marcussen Norsk Filmsamfunn og bladet Filmdebatt. Marcussen ble en frontkjemper for den gode barnefilmen og dro rundt på skolene og foreleste og viste film. I 1960 ble barnefilmen et offentlig anliggende. Staten opprettet Norsk barnefilmnemnd, som jobbet med vilkårene for norsk barnefilm, og i 1970 ble det nedsatt et underutvalg som jobbet med importstøtte, versjonering og katalogisering. De første planene om å opprette en fast stilling for barnefilmanliggender tok form i 1975, men først i 1987 fikk vi en offentlig barnefilmkonsulent. Samme år ble det bestemt at Produksjonsfondet for kino- og fjernsynsfilm skulle prioritere film beregnet på de unge. Et annet viktig filmpolitisk bidrag var at billettstøtten ble satt opp fra 55 til 100 prosent for barnefilm i 1988, og dermed sikret langt større finansieringsmuligheter. Kulturdepartementet satte seg som mål at det skulle lages minst fem barnefilmer i perioden 1990-1995, og la med det føring for den statlige finansieringen . I 1992 fikk Norsk filmklubbforbund også støtte til en fast barnefilmklubbkonsulent. I dag finnes det rundt 70 barnefilmklubber i Norge, med ca. 9000 medlemmer.
Norsk filminstitutt prioriterer filmformidling til barn og unge. Målet er å formidle gode filmopplevelser, fremme kunnskap om film og ikke minst framheve filmen som kunstart for barn og ungdom. Instituttet jobber kontinuerlig med å distribuere gode barnefilmer til skoler, biblioteker, andre institusjoner og privatmarkedet.
Et populært tilbud fra filminstituttet er Amandusfestivalen, en filmfestival for barn og unge på Lillehammer der de kan sende inn egenproduserte filmer og konkurrere om den gjeve Amandusprisen. Festivalen startet beskjedent opp 1987, men har i de siste årene opplevd en enorm respons regnet i antall påmeldte filmer med flere enn 300 i 2006.. Festivalen er nå fast etablert som en egen stiftelse.
Norsk filminstitutt har også utviklet nettbaserte arenaer for unge, først www.mzoon.no – et medieverksted på internett for ungdom mellom 13 og 19 år. Her kunne ungdom lære seg å produsere film og musikk og skrive artikler og anmeldelser. Dette nettstedet er nå ikke like aktivt, men et nordisk prosjekt for å utvikle et lignende nettsted for hele Norden, www.dvoted.net er i produksjon og vil bli lansert i 2006
I 2001 ble ”Den kulturelle skolesekken” introdusert som et nasjonalt tiltak med sikte på å sikre et profesjonelt kulturtilbud til elever i grunnskolen. Norsk filminstitutt er ansvarlig for tiltakets ulike filmrelaterte aktiviteter og fordeler 3 mill kr. i året til tiltak for barns møte med filmkunsten i skolene rundt i landet.