I en kort periode på bare noen få år mot slutten av 1870-tallet ble München base for en gruppe unge norske kunstnere som skulle komme til å bli viktige bidragsytere til realismen – de omfattet Hans Heyerdahl (1857-1913), Kitty L. Kielland (1843-1924), Harriet Backer (1845-1932), Erik Werenskiold (1855-1938), Christian Skredsvig (1854-1924), Theodor Kittelsen (1857-1914) og Gerhard Munthe (1849-1929). På 1880-tallet flyttet disse kunstnerne til Paris, som ble det nye sentrumet for norske kunstnere. Her fikk de selskap av to andre malere som har hatt stor betydning for norsk kunst, nemlig Christian Krohg (1852-1925) og Fritz Thaulow (1847-1906), som begge hadde studert hos Gude i Karlsruhe på 1870-tallet. En annen viktig maler innenfor norsk realisme, Eilif Peterssen (1852-1928), foretrakk Italia framfor Paris.
Flere av disse kunstnerne valgte senere å flytte tilbake til Norge, der de i 1882 grunnla Høstutstillingen, en mønstring av norsk samtidskunst som mottok offentlig støtte fra 1884, og som i dag er blitt til Statens kunstutstilling. På samme tid grunnla de en ny ordning der kunstnerne selv solgte sin kunst, bestemte hva som skulle tas med i utstillinger og til og med gjorde utvalg for offentlige kunstkommisjoner. Blant kunstnerne som vendte tilbake til Norge, var det flere sterke personligheter som var sterkt imot sine forgjengeres verdier. Selv om de holdt sammen når det gjaldt saker som tradisjon, var disse unge kunstnerne diametralt forskjellige både i holdning og temperament. Det var også en konflikt mellom to grupper. Den ene gruppen, ledet av Christian Krohg, var svært radikal, individualistisk og internasjonalistisk, mens den andre, ledet av Erik Werenskiold, var mer nasjonalistisk og liberal i en politisk betydning, men også noe moraliserende og med høye prinsipper.
Werenskiold malte enkle, men karakteristiske scener i et landskap underlagt nititige studier. I tillegg til Werenskiold ga den nynasjonalistiske maleren Theodor Kittelsen – selv om han alltid var en bedre tegner enn maler – et stort bidrag til nasjonalismen ved å illustrere standardutgaven av Norske folkeeventyr. Andre etterfølgere av Werenskiold inkluderte Christian Skredsvig, som la mer vekt på å understreke motivets poetiske og symbolske overtoner, og Eilif Peterssen, hvis ambisiøse stil innen historiemaling i noen grad var forbundet med de gamle mesterne. Kitty L. Kielland, en av de få gjennomførte landskapsmalerne i denne perioden, arbeidet mest en plain air på Jæren på Sørvestlandet. Gerhard Munthe, også en nasjonalist, hadde nær kontakt med eventyreren og forskeren Fridtjof Nansen, og sammen dannet de Lysakerkretsen til fremme av norske, nasjonalistiske verdier.
Lysakerkretsen møtte en sterk motstander i Christian Krohg, lederen for Kristiania-bohemene, som mente at litteraturen var like viktig som malerkunsten, og erklærte at "all nasjonal kunst er dårlig og all god kunst er nasjonal". Han insisterte på at kunstnerisk fokus burde konsentreres om livet slik enkeltmennesket levde og opplevde det. Fritz Thaulow, på den annen side, ville at kunst ganske enkelt skulle fokusere på kunst, og hevdet at flere kunstnere burde konsentrere sin energi om selve maleprosessen, og ikke prøve å behandle sosiale eller menneskelige problemer som sådan. Harriet Backer stod på siden av debatten og konsentrerte seg mer om interiørscener, om enn på en noe mer abstrakt måte enn de tidlige nasjonalistiske malerne.
Krohg var forløperen for Norges kanskje best kjente kunstner, Edvard Munch (1863-1944). Munch mottok aldri mye opplæring, og i Krohg fant han det nærmeste til det man kan kalle en lærer. Selv om han begynte å male på 1880-tallet under innflytelse av realismen, forlot han snart denne metoden for å fokusere på konkret virkelighet. Munch ønsket å male det han anså for å være essensielt menneskelig, og sa: "Jeg skal male levende mennesker som puster og føler og lider og elsker". Munch tok radikalt opp nye trender fra Europa, inkludert senimpresjonisme, fauvisme og jugend, med sin egen fortolkning av form, linje og farge. Han reiste mye rundt i Europa, hvor han fant inspirasjon til en internasjonal stil med naive landskaper og abstrakte linjer, enkle farger og sterke kontraster i lys. Blant Munchs samtidige var Arne Kavli (1878-1970) og Thorvald Erichsen (1868-1939), pluss Halfdan Egedius (1877-1899), Harald Sohlberg (1869-1935) og Nikolai Astrup (1880-1928), som forente tendensene på 1890-tallet ved å tilføre realismens atmosfære et mer abstrakt uttrykk.