Mellom 1100 og 1300 ble det oppført cirka tusen stavkirker i Norge. I dag er det mindre enn 30 igjen. Det finnes arkeologiske bevis for at det ble bygget stavkirker i hele Nord-Europa, men det er bare i Sør-Norge de er bevart helt inn i vår tid. På 1800-tallet ble stavkirkene brakt fram i den offentlige bevissthet av romantikkens malere som Johannes Flintoe og I. C. Dahl. Deretter bidro arkitektene med registreringsarbeid og oppmåling av stavkirker som var truet av riving. I 1844 stiftet entusiaster ”Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring” for å ta vare på verdifulle eldre byggverk. I dag eier og forvalter foreningen åtte stavkirker. Fire andre befinner seg på friluftsmuseer.
Den tradisjonelle lafteteknikken består i å føye sammen stokker horisontalt til massive vegger. Stavteknikken er derimot en skjellettkonstruksjon der stolpene reises vertikalt i et rammeverk. Rammeverket dekkes med vertikale bord.
De eldste stavkonstruksjonene hadde stolper som ble gravd ned i jorden. Dette førte til at bæreskjelettet råtnet nedenfra. Man gikk derfor over til å legge en grunnramme av solide bjelker over et fundament av stein. Alle de vertikale elementene (inkluder stolpene, også kalt master) ble plassert på grunnrammen. Hver vegg har to til fire stolper, som kan være inntil 8-9 meter høye. Oventil ble de forbundet av bueformede kne, skrå andreaskors og horisontale sviller. Store deler av hver veggramme ble satt sammen på bakken og deretter reist over grunnsvillen. Disse veggskivene dannet et klart kubisk rom.
Det finnes flere typer stavkirker. Den enkleste har bare ett skip og et smalere kor. Taket hviler på veggene. Noen stavkirker har en høy mast midt i kirken, som bærer takrytteren og avstiver veggene. Den største og mest utviklede stavkirketypen har et høyt midtrom som bæres av frittstående staver fra gulvet og en lavere omgang som omslutter midtrommet. Stavkirkene har ofte rikt utsmykkede inngangsportaler med en imponerende treskurd.