Norges kyst er lang og forreven, med fjorder som skjærer dypt inn i landet. Dette medfører at en stor del av befolkningen bor og lever ved havet. Like fra tidenes morgen har jordbruk bare gitt nordmenn et magert utkomme. Ikke til å undres over at folk av og til rettet ryggen fra slitet på de karrige markene og skuet mot den forlokkende horisonten — ut over havet som ikke bare kunne skjenke dem mer mat, men også føre dem til land der jorden ikke var så skrinn som den hjemlige, og der temperaturen var bedre for både folk og fe.
Det er mulig at Norge allerede i førhistorisk tid kan ha hatt dristige oppdagelsesreisende. Men kunnskap om ferder inn i det ukjente har vi først fra den tid da menneskene begynte å gjøre nedtegnelser om sine reiser.
I middelalderen, etter Romerrikets fall, var kirken i realiteten den eneste samlende faktoren i Europa. Det var imidlertid ikke stort den gjorde for å stimulere eventyrlyst og oppdagerånd. Det geografiske verdensbildet var basert på Bibelen. Oppdagelser som kunne rokke ved noe av det som sto der, ble ikke sett på med velvilje. I det fremdeles ikkekristnede Norge bodde imidlertid et folkeslag som hadde stor appetitt på nytt land. Det var sparsomt med dyrkbar jord langs fjordene og rundt de utallige innsjøene mellom stupbratte lier og fjellsider. Men selv om skipsfart langs kysten var svært utbredt, lot det seg ikke gjøre å dra ut på oppdagelsesferder før det var utviklet fartøyer som egnet seg for havgående ferdsel. Det var de grasiøse og sjødyktige langskipene som løste dette problemet. Det brede, flatbunnede skroget som ikke stakk særlig dypt, tillot dem også å søke inn til langgrunne kyster og opp i elver og floder, ofte langt inn i fremmede land. Takket være langskipene var vikingene i middelalderen blant de første folkeslag som la ut på oppdagelsesreiser.