De første årene etter 1814 ble en stadig kamp om den nyorganiserte statens eksistens. Norge ble rammet av sin hittil verste økonomiske depresjon. Fellesmarkedet med Danmark var oppløst, og det britiske marked var blitt stengt for norsk tømmer. Gruver og sagbruk ble stående uten kunder i utlandet. Mange av storborgerne på Østlandet gikk konkurs. Krisen ble dyptgående og langvarig.
I disse økonomisk vanskelige år kom det til en krekke kraftprøver mellom den norske nasjonalforsamlingen, Stortinget, og den svenske kongemakten. Grunnloven ble brukt som middel til å få avskaffet det norske adelsvesenet, bl.a. for å forhindre at svenskekongen ved adelsutnevnelser sikret seg lojale støttespillere i Norge. En krisesituasjon i 1821 førte endog til at den svenske kongemakten samlet tropper utenfor Oslo for å få Stortinget til å godta øket kongemakt. Forslagene ble avvist.
Fra 1830-årene opplevde Norge alminnelig økonomisk framgang, som aktualiserte ønsket om friere handels- og tollovgivning. Retten til å drive handelsnæring ble utvidet og tolltariffene fikk et mer frihandelsvennlig preg. Også ellers kom Norge med i den alminnelige europeiske utvikling. Landets første jernbane, Oslo-Eidsvoll, ble åpnet 1854, telegraflinjer ble anlagt. Nye driftsmetoder ble innført i landbruket.
I 1840-årene ble grunnlaget for moderne industri skapt – ved opprettelse av de første tekstilfabrikker og mekaniske verksteder. Mellom 1850 og 1880 økte den norske handelsflåte dramatisk.
Den økonomiske utvikling ble fulgt av skjerpede klassemotsetninger. Også i Norge fikk februarrevolusjonen i 1848 konsekvenser for den politiske bevegelsen blant arbeiderne. Kravet om demokratiske reformer vokste.
På Stortinget oppsto etter hvert motsetninger mellom representanter for den embetsmannsgruppe som foresto administrasjonen av landet, og representanter for bønder og radikale. Allerede i 1833 opplevde man et Storting der bøndene hadde flertall. I 1859 mislyktes det første forsøk på å skape en partiorganisasjon; men allerede 10 år senere så den første venstreblokk dagens lys i nasjonalforsamlingen, dog uten partiorganisasjon. Norges første parti – det radikale Venstre – ble grunnlagt i 1884, og dets konservative motstykke Høyre noen måneder senere.
Motsetningene overfor den svenske kongemakten ble hurtig synlige i unionen, ikke minst fordi utenrikspolitikken i sin helhet ble ledet fra Stockholm. Allerede i 1827 anmodet Stortinget kongen om at den norske statsminister måtte få delta i behandlingen av diplomatiske saker. Andre fremstøt ble gjort for å hevde Norges likestilling i unionen, eget norsk handelsflagg for eksempel.
Den virkelig store kampen mot den svenske kongemakten ble imidlertid knyttet til spørsmålet om innføring av parlamentarisme, det statsrettslige prinsipp som innebærer at en regjering må ha tillit i nasjonalforsamlingen for å kunne bli sittende. Som forutsetning for dette, vedtok Stortinget i 1874, 1879 og 1880 grunnlovsendringer som muliggjorde statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene, hver gang med kongelig nektelse av sanksjon.
Det reiste spørsmålet om hvorvidt grunnlovsendringer forutsatte tilslutning både fra Konge og Storting. Både regjeringen og representantene fra Høyre mente det. Venstre var imidlertid bestemt på å sette saken på spissen ved en såkalt riksrett. Etter en valgkamp i 1883, som ble ført med en voldsomhet uten like, kom Venstre tilbake med 82 representanter på Stortinget, mot Høyres 32. Det ble tatt ut riksrettstiltale mot regjeringen Selmer, som i 1884 ble dømt til å ha sitt «embete forbrutt», først og fremst for å ha frarådet sanksjon i statsrådssaken. Kongen så seg nødt til å avskjedige regjeringen Selmer. Etter et mellomspill med en annen konservativ regjering, måtte Kongen utnevne Venstreføreren, Johan Sverdrup, til ny norsk statsminister. Det betød parlamentarismens seier i Norge.
Under Venstre-regjeringens ledelse ble nå flere av partiets merkesaker gjennomført: juryordningen, en ny hærordning og en ny lov om folkeskolen.
Mot slutten av århundredet forsterket de unionspolitiske motsetningene seg. Et svensk krav om at unionens utenriksminister skulle være svensk og et norsk krav om eget norsk konsulatvesen førte til sterke motsetninger. Sveriges militære styrke forhindret nordmennene fra å få sine ønsker oppfylt. Til gjengjeld benyttet nordmennene de siste årene før hundreårsskiftet til en vesentlig styrkelse av sin egen militære organisasjon.
Det ble konsulatsaken som utløste de endelige stridigheter mellom de to land. 11. mars 1905 ble regjeringen Michelsen dannet for å drive konsulatsaken igjennom som ensidig norsk handling. 7. juni nedla regjeringen sin makt i Stortingets hender, hvoretter Stortinget anmodet den om midlertidig å fortsette, i overensstemmelse med Grunnloven og de gjeldende lover «med de endringer som nødvendiggjøres derved at foreningen med Sverige under en konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
Det norske syn var altså at unionen nå var oppløst. Sverige krevde imidlertid en folkeavstemning for å få klarlagt om nordmennene var enige i unionsoppløsning. Dessuten krevde Sverige forhandlinger om vilkårene for slik oppløsning.
Folkeavstemningen fant sted i august 1905. 368.392 erklærte seg enige i unionsoppløsningen, mens 184 var imot.
Forhandlingene med Sverige fant sted i Karlstad i månedsskiftet august-september. Resultatet ble enighet om en fredelig oppløsning på visse vilkår.