1. Flyvåpen. 330-skvadronen.
25. april 1941 ble den første norske flyskvadron utenfor Norge etablert ved Corbett Camp i Reykjavík med kaptein Hans Andreas Bugge som sjef. Skvadronen etablerte også avdelinger i Akureyri og i Búðareyri (Reyðarfjörður). Første operative tokt for skvadronen fant sted 23. juni samme år, og skvadronen ble på Island til juni 1943. På det meste hadde skvadronen 386 mann, og i alt 21 Northrop-fly og 5 Catalinafly var en del av skvadronen i løpet av de to årene den var på Island. 22 besetningsmedlemmer mistet imidlertid livet, og 11 Northrop- og to Catalina-fly havarerte. Fire av de omkomne er gravlagt på den allierte krigskirkegården i Fossvogur i Reykjavík.
Før krigen var det norske flyvåpen dårlig og gammeldags utrustet. Etter krigsutbruddet bestemte Marinens flyvåpen seg for å gå til innkjøp av de nye Northrop N3 flyene, patruljefly på flottører som kunne medføre enten bomber eller torpedolast, tenkt til bruk i den norske skjærgården. En måned etter at kontrakten ble inngått, startet den tyske okkupasjonen av Norge, men den norske eksilregjering i London videreførte kontrakten.
Forberedelsene av etableringen av en ny norsk flyskvadron begynte høsten 1940 i "Little Norway" i Toronto, og planen var at denne skulle operere under RAFs kommando. Britiske styrker hadde i mai 1940 gått i land på Island, og bl.a. pga. mangelen på flyplasser fant man at de norske sjøflyene kunne gjøre stor nytte der.
Flyskvadronen i Nauthólsvík ved Reykjavík hadde bare norsk personell. 28. april 1941 ankom 26 nyutdannede norske flygere og bakkemannskaper fra Canada til Corbett Camp-basen ved Reykjavík. De første mannskapene var kommet 14 dager tidligere. Skvadronsjef var Hans Andreas Bugge.
19. mai 1941 kom den norske lastebåten Fjordheim Island med 18 Northrop flottørfly med reservedeler, ammunisjon og bomber. Den norske overkommando hadde valgt å satse alt på ett kort og ett skip for å skaffe skvadronen det den trengte - denne gangen gikk det godt.
330-skvadronens oppgave var å gi økt beskyttelse til de britiske forsyningskonvoiene mot tyske ubåtangrep. Ved siden av å eskortere konvoiene var flyene ofte ute på lange rekognoseringsturer over havet for å se etter ubåter. Vanligvis var det ingenting å se, men man mener at flyene bidro til å skremme ubåtene bort. All flygning var manuell, og de lange toktene i et nokså hardt og stormfullt klima var en stor påkjenning for de norske flygerne. Flytypen var også nokså uutprøvd, og i starten hadde man en del ulykker. Bl.a. forsvant kaptein Bugge med besetning under et tokt på skvadronens ettårsdag. Kapteinløytnant Johan Brinch overtok som sjef etter Bugge.
Sommeren 1942 fikk skvadronen tilskudd av nye Catalina-fly som hadde større aksjonsradius, men som også krevde større besetning. I januar 1943 ble avdelingene i Reykjavík og Akureyri flyttet til Skottland der man fikk nytt materiell (Sunderland flybåter), og i juni fulgte Búðareyri-avdelingen etter. Alle de gjenværende Northrop-flyene ble hugget opp, det siste så sent som på 50-tallet, og i dag er kun ett fly bevart på forsvarsmuséet i Oslo. Dette flyet ble funnet i elven Þjórsá og berget i 1978. I 2003 ble et annet Northrop-fly oppdaget i Fossvogur av islandsk kystvakt. Inntil videre er området blitt fredlyst, og det er ingen planer om å heve dette flyvraket.
330-skvadronen ble nedlagt i 1946, for å gjenoppstå tre ganger, senest i 1972. Dagens skvadron består av redningshelikoptere med hovedbase på Sola med skvadronens opprinnelige motto "Trygg havet".
2. Hærstyrker. Skiløperkompani.
Den norske hærstyrken i Skottland utgjorde hoveddelen av den norske hæren under andre verdenskrig. Den norske brigaden ble opprettet 15. mars 1941, og hadde på sitt meste ca. 2000 mann under våpen. Brigaden var for det meste forlagt til Dumfries i Skottland.
Samtidig med at Hærens overkommando overtok Dumfries i 1941, mottok man melding om at norske frivillige på Island hadde organisert seg under ledelse av løytnant (senere major) Karl Hjelvik. I samråd med britiske myndigheter ble det bestemt at denne avdelingen skulle forsterkes med personell fra Dumfries og settes opp som skiløperkompani i den norske hæren under navnet Det norske kompani, Island. Kompaniet var mesteparten av tiden stasjonert i Akureyri. Nordahl Grieg sluttet seg til kompaniet i 1942.
En styrke på 12 mann fra Det norske kompani ble 27. mars 1941 landsatt på Jan Mayen, hvor en meteorologisk stasjon og en radiostasjon ble opprettet. (Den opprinnelige meteorologiske stasjonen på øya ble nedbrent i 1940 og mannskapet evakuert til Storbritannia.) Styrken stod under ledelse av kommandørkaptein Ernst Ullring, sjefen på jageren Sleipner under krigen. Garnisonen på Jan Mayen hadde på det meste 52 mann og ble regelmessig utsatt for luftangrep fra tysk side, men led ingen tap. En planlagt tysk operasjon for å okkupere Jan Mayen ble endelig skrinlagt i 1942.
Jan Mayen var den eneste del av kongeriket Norge som under andre verdenskrig fullt ut var under den lovlige norske regjerings kontroll. I 1942 fikk USA rett til å etablere en radiostasjon ("Atlantic City") på Jan Mayen.
I oktober 1941 ble det ved Det norske kompani, Island, startet instruksjon i skiløping og vinterkrigføring for allierete tropper på Island. Mellom 1941 og 1944 fikk omkring 1000 britiske og 3000 amerikanske soldater opplæring ved kompaniet.
Kompaniet på ca. 100 mann ble i juli 1944 overført til Ceres, en liten landsby i nærheten av St. Andrews i Skottland. Her skulle det drive øvelser i påvente av nærmere ordre fra norske myndigheter, og fikk noen instruktører fra Hærens overkommando i London. Som ledd i omorganiseringen av Den norske bataljonen ble det i september 1944 opprettet en motorisert oppklaringsskvadron. Det norske kompani, Island, i Ceres skulle utgjøre kjernen i skvadronen. Denne skvadronen ble dimmitert i oktober 1945.
3. Marine.
I 1940 disponerte det norske sjøforsvaret 11 skip. I en militæravtale mellom Norge og Storbritannia i 1944 ble det besluttet at alle norske marineenheter i Storbritannia skulle knyttes til den britiske marine og stå under operativ ledelse av britiske sjømilitære myndigheter.
Flere norske marinefartøyer ble forlagt til Island. Dette gjaldt bl.a. oppsynsskipet Nordkapp, som i krigens tre første år var stasjonert på Island. Skipet deltok i kampene i Nord-Norge i april 1940, og seilte senere til Island. I juni 1944 deltok Nordkapp i invasjonen i Normandie.
Et annet skip var kutteren M/K Brattholm, som i november 1940 ble stjålet av sju norske ungdommer fra Remøy og seilt til Island. Overfarten med det 72 fots fartøyet tok seks dager. Brattholm ble straks overtatt av norske myndigheter og utleid til British Seawar Transport for tokt på kysten av Island. Brattholm fikk tilhold i Seyðisfjörður og hadde i oppdrag å betjene de britiske enheter på denne kyststrekningen. I 1942 ble Brattholm ført til Shetland, hvor den ble satt inn i Nordsjøfarten.
M/K Andholen inngikk i den norske sjømilitære avdeling på Island som patruljefartøy 1941- 42. Fartøyet deltok under kampene i Ofoten i april 1940, og seilte i juni 1940 til Skottland.
De norske marineenheter på Island var forlagt i Reykjavík og på Vestmannaeyjar. Basene ble benyttet som utgangspunkt for patruljetjeneste. Islandsavdelingen av marinen omfattet omtrent 60 offiserer og menige.
4. Handelsflåten.
Et stort antall norske fartøyer deltok i konvoifarten til Murmansk. Mange skip gikk ned.
21. juli 1947 avduket daværende Kronprins Olav et minnesmerke over 36 nordmenn som falt på Island under krigen. Ideen til minnesmerket kom fra Gerd Grieg, enken etter Nordahl Grieg.