Det islandske sildefisket skapte en ny tid med raske samfunnsreformer og betydde slutten på århundrelang stagnasjon og fattigdom for det islandske folk. Gode sildesomrer og høy pris på sildeprodukter under verdenskrisen i trettiårene da de utenlandske markedene for torsk ble stengt, sikret nasjonen økonomisk selvstendighet i vanskelige tider og var med og dannet grunnlaget for Islands løsrivelse fra det fem århundre lange danske overherredømme i 1944. Begivenhetene rundt silda på Nord- og Øst-Island var som et eventyr for nasjonen – det store sildeeventyret.
Sildefisket i de nordlige havområder går minst 1000 år tilbake i historien. I middelalderen var silda en av de viktigste kilder til rikdom for mange europeiske nasjoner. Kunnskap om ny teknikk ved fiske og tilvirkning av sild ble overført fra den ene nasjonen til den andre. Nederlendere, engelskmenn, skotter, irer, tyskere, svensker, nordmenn og islendinger – alle ble de rike på silda.
Men silda er flyktig. I andre halvdel av 1800-tallet, etter at silda hadde forsvunnet fra de tradisjonelle sildebankene ved Norge, begynte nordmennene å fiske sild ved Island, og førte saltsild i stor stil til Norge. Norske fiskebåtredere slo seg ned i Østfjordene og på Nord-Island, kjøpte tomter ved sjøen, bygde hus og brygger, og fikk stor innflytelse på hvordan næringsliv og befolkningsstruktur utviklet seg på steder som Seyðisfjörður, Eskifjörður og Eyjafjörður. Silda ble tatt inne i fjordene med såkalte landnøter. I 1881 drev ca. 1800 norske fiskere på 187 båter fiske ved Island, og førte 167.000 tønner saltsild hjem til Norge. Drivis og harde tider førte imidlertid til at det norske islandsfisket for det meste tok slutt rundt 1885. I tillegg til sildefisket drev nordmennene også et betydelig torskefiske og en omfattende hvalfangst ved Island, og bygde mange hvalstasjoner både på Øst- og Vest-Island.
Sommeren 1903 lå en stor norsk fiskeflåte og fisket med drivgarn på de nye sildebankene utenfor Nord-Island, og ilandføringen av den første snurpenotsilda i 1904 blir ansett for å ha dannet opptakten til en ny epoke for sildefisket og det islandske næringsliv. Siglufjörður ble sentrum for sildefisket med norske sildesalterier og sildoljefabrikker. Islendingene fulgte målbevisst i nordmennenes fotspor, og i 1916 hadde de tatt ledelsen i fiske og salting av sild.
I tyveårene begrenset en ny lov fra Alltinget i stor grad den norske aktiviteten i sildefisket. Nordmennene fikk for eksempel ikke drive sine selskaper på sildestedene uten å være islandske statsborgere. Med dette ble det slutt på ”den norske perioden” i Siglufjörður, og de norske sildesalterier og sildoljefabrikker gikk definitivt over i islandsk eie. En stor norsk fiskeflåte fortsatte imidlertid å fiske sild utenfor fiskerigrensen og saltet silda om bord.
Sildefisket ved Island var til tider svært betydelig. I 1907 drev 60 norske snurpebåter og en rekke drivgarnsbåter fiske ved Island og førte hjem nesten 180.000 tønner saltsild. Antall norske båter var størst i 1927, da var det til sammen 190 båter, og i første halvdel av 1900-tallet ble det vanligvis eksportert fra 100.000 til 200.000 tønner saltsild pr. år.
Det deltok også fiskere fra andre nordiske land i sildefisket ved Island. Både svensker, dansker og finner drev et omfattende fiske. I tillegg var de viktige kjøpere av islandssild. Forskningssamarbeidet om sild i de nordlige havområder startet rundt 1950. Det skjedde etter at det på islandsk initiativ var blitt slått fast at
sildebestanden, som alt dreide seg om, gjøt ved Norge tidlig om våren før den trakk mot Island for å finne føde. På bankene ved Island oppholdt den seg så i et halvt års tid.
De nordiske frendenasjoners felles sildeeventyr fikk imidlertid en brå og uventet slutt i 1968 – 69 da silda forsvant - på grunn av overfiske!