Willem Barents møtte ingen moderne infrastruktur da han i 1596 gikk i land på Svalbard, og innledet øyrikets nyere historie. Den hollandske sjøfareren, som ga øygruppen navnet Spitsbergen, hadde heller ikke kjennskap til islandske kilder som antyder at Svalbard – d.v.s. landet med de kalde kyster – muligens ble oppdaget av vikinger allerede i 1194. Ifølge nedtegninger var landet "nord for Havsbotn" - som befant seg fire døgns seilas unna Island - riktignok en del av Grønland. Men på forskerhold mener en altså at det kan være Svalbard kildene refererer til.
Barents' oppdagelse ga støtet til en hektisk hvalfangst, der nederlendere og briter var hovedaktører. Men også dansker, nordmenn, franskmenn, baskere og hanseater deltok i virksomheten. I den livligste sesongen ble det opprettet egne samfunn på land, der hvalspekk ble kokt i store kobberkjeler. Det hollandske Smeerenburg var det største av disse bysamfunnene, med opptil 1. 200 innbyggere i sesongen.
Fra tidlig på 1700-tallet begynte russiske fangstfolk – utsendt av klostre på den russiske ishavskysten – å samle dun og egg, samtidig som de jaktet på pelsdyr, rein og hvalross. Denne virksomheten tok slutt omkring 1820. Norsk selfangst på Svalbard nådde sitt høydepunkt på et noe senere tidspunkt, mot slutten av forrige århundre.
Ny konkurranse om ressursene oppstod da det ved begynnelsen av vårt århundre ble funnet kull. Frem til utbruddet av første verdenskrig deltok amerikanere, briter, hollendere, tyskere, russere og nordmenn i gruvedriften. Det oppstod imidlertid stridigheter om rettighetene, og disse kunne bare løses ved en klarlegging av suverenitetsforholdene.
Svalbardtraktaten
Ved Svalbardtraktaten av 1920 ble Norge tilkjent suvereniteten over øygruppen. De øvrige opprinnelige signatarmakter var USA, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Storbritannia og Irland, de britiske oversjøiske besittelser og Sverige. I 1925 sluttet Tyskland seg til, og i 1935 gjorde Sovjetunionen det samme. Etter hvert har ca. 40 land undertegnet traktaten. Svalbard ble en del av kongeriket Norge 14. august 1925.
Svalbardtraktaten gir Norge "full og absolutt suverenitet over Svalbard", men landet har forpliktet seg til å gi borgere av signatarmaktene lik behandling i økonomisk virksomhet. Befestninger og flåtebaser må ikke opprettes, og øyene skal ikke anvendes i krigsøyemed.
Under den annen verdenskrig kom det til krigshandlinger i begrenset omfang. Gruvebefolkningen ble i 1941 evakuert av britene. Deretter ble Spitsbergen okkupert av tyske styrker, som i sin tur ble fordrevet av norske og britiske tropper. I 1943 ble gruvebyene beskutt og ødelagt av tyske krigsskip.
Naturforhold og landskapsformer
Det er et fascinerende fjelland som åpner seg for besøkende på Svalbard. Kysten er sterkt innskåret av fjorder, med elvesletter innenfor. På vestkysten av Spitsbergen ligger bl.a. Isfjorden med fjordarmer som fører inn til Longyearbyen, Barentsburg og Pyramiden, og lenger nord Kongsfjorden med Ny Ålesund.
Landskapsformene på Svalbard veksler med den geologiske oppbygging. På vestkysten av Spitsbergen – der det er harde bergarter som gneis, granitt og krystallinske skifre – finnes ville, forrevne fjell. De høyeste toppene langs vestkysten er Monacofjellet (1.084 m.o.h.) og Tyskertoppen (1.012 m.o.h.). Øst for Wijdefjorden ligger imidlertid et enda høyere fjell - Perriertoppen eller Newtontoppen - som rager 1.717 m.o.h. Det var fjellheimen som inspirerte Barents til å gi øygruppen navnet Spitsbergen.
Sedimentlagene på Svalbard inneholder fossiler som gjør det mulig å følge jordens utviklingshistorie mer sammenhengende enn de fleste andre steder på kloden.
Slike sedimentlag finnes bl.a. lenger inne på Spitsbergen og på øyene østenfor. Fjellene her er karakterisert ved flate topper og trappeformede sider, hvor bløtere bergarter som skifre, sandstein og kalkfjell er avsatt i tilnærmet flattliggende lagserier. Det vakre fjelllandet er en eventyrverden, både for geologer, cruiseturister og andre besøkende. Ikke til å undres over at man blir trollbundet, når jordens utviklingshistorie blir demonstrert på en så anskuelig måte.
I dag er ca. 60 prosent av Svalbards overflate dekket av evig is. Mange breer strekker seg helt ut til kysten, hvor "kalving" foregår.
Permafrosten går i kyststrøkene ned til ca. 100 meter, mens den i indre strøk har en tykkelse på 500 meter.
Mineralforekomster
Kullforekomstene på Svalbard er dannet i flere geologiske perioder. Kullgruvedrift har pågått siden begynnelsen av vårt århundre, men fra 1920-30-årene er det bare norske og sovjetiske selskaper som har opprettholdt virksomheten. Den russiske årsproduksjonen ligger for tiden på ca. 500.000 tonn, og den norske på 400.000 tonn.
Bergartene inneholder også verdifulle mineraler, som fosfat, asbest, jernmalm, blyglans, sinkblende og kopperkis, men disse er ikke funnet i drivverdige mengder.
De geologiske forhold enkelte steder på øygruppen har medført at norske og internasjonale selskaper siden 1960 har foretatt omfattende leting etter olje og gass. Boringene har gitt verdifull informasjon om Svalbards geologi, men det er ikke påvist drivverdige forekomster.
Miljøvern
Selv om forholdene legges til rette for næringsvirksomhet på Svalbard, må nykommere belage seg på å etterleve en streng miljøvernlovgivning. Når det gjelder næringsvirksomhet, stilles det bl.a. rigorøse krav til kartlegging av konsekvensene i det sårbare miljøet. Bestemmelsene er hjemlet i Svalbardtraktaten, som uttrykkelig slår fast at det tilkommer Norge å fastsette "passende forholdsregler" for å bevare eller gjenopprette dyre- og plantelivet.
I denne forbindelse er det opprettet 3 nasjonalparker (Sør-Spitsbergen, Forlandet og Nordvest-Spitsbergen), 2 naturreservater (Nordøst- og Sørøst-Svalbard), 3 plantefredningsområder (Midt-Spitsbergen) og 15 fuglereservater (langs vestkysten av Spitsbergen). Permanente forskrifter pålegger enhver å vise hensyn og varsomhet i omgang med naturen, og se til at det ikke oppstår forurensninger eller skade på planter og dyr. Bl.a. er det generelt forbud mot motorisert ferdsel (med visse unntak for lokalbefolkningen). Jakt er tillatt utenfor verneområdene på polarrev, ringsel, storkobbe og ni fuglearter, deriblant rype. Alt annet dyreliv er totalfredet. Garnfiske etter røye er bare tillatt utenfor verneområdene og bare for fastboende på Svalbard. De vernede områder på Svalbard omfatter nesten halvparten av landarealet. Store deler av verneområdene består av isbreer. Innenfor Sør-Spitsbergen nasjonalpark ligger det fortsatt utmål for bergverksdrift.
Dyre- og planteliv
Våroppblomstringen av planteplankton i Barentshavet når sjøisen smelter, er i hovedsak grunnlaget for dyrelivet på Svalbard. Denne enorme produksjonen gir liv til fisk, sel og sjøfugl. Sjøfuglene frakter deler av denne produksjonen til fuglefjellene rundt om på Svalbard som mat til ungene sine i sommermånedene. På denne måten gir havet næring til Svalbard, som i sin tur gir grunnlaget for plantevekst, planteetere og byttedyretere (polarrev og fugl).
Klimatiske og oseanografiske forskjeller har stor innvirkning på plantelivet. Langs vestkysten kan vegetasjonen enkelte steder være ganske frodig, med blomster, sopp, mosetepper og gress. Under fuglefjellene er vegetasjonen særlig frodig. I nord og øst er plantene mindre, og store områder er helt uten vegetasjon. 164 plantearter er hittil beskrevet på Svalbard. Vanlige trær og busker finnes ikke.
Av landpattedyr er det bare fire typer på Svalbard: isbjørn, polarrev, svalbardrein og østmarkmus. Moskus ble satt ut på Svalbard i 1930, men stammen bukket under i 1985.
Svalbardreinen ble fredet i 1925 pga. hard beskatning. Bestanden teller i dag ca. 10 000 dyr. Svalbardreinen er én av sju underarter av den arktiske villreinen, og finnes bare på Svalbard. Den har en kroppsbygning og et levesett som gjør den spesielt godt tilpasset til å tåle streng kulde og karrig vegetasjon.
Undersøkelser som er foretatt, tyder på at isbjørnene i Svalbardområdet tilhører en større bestand som streifer omkring i de arktiske områder fra Øst-Grønland og østover forbi Svalbard til de russiske øyer.
Om sommeren holder isbjørnene på Svalbard vanligvis til i pakkisen langs kysten i nord og øst. I vinterhalvåret dukker de opp som streifdyr på vestkysten. Men også om sommeren kan en støte på streifdyr i disse trakter. Gamle hanner kan være sultne og aggressive. Isbjørnen blir ellers karakterisert som en nærsynt og nysgjerrig jeger, som en alltid bør holde seg langt unna.
Antallet isbjørner som streifer omkring i området fra Grønland til Svalbard og Frans Josefs Land, ble på begynnelsen av 1980-tallet anslått til mellom 4.000 og 6.000. Dyrene har en levealder på opptil 20 år. Svalbardbestanden er langt mindre, ca. 2,000 dyr.
En rekke arktiske sjøpattedyr boltrer seg i havet, men på grunn av tidligere tiders jakt, er flere arter sterkt redusert. Det gjelder i første rekke hval, f.eks. grønlandshvalen. Også hvalrossen ble så hardt beskattet at den måtte totalfredes i 1952. Nå har bestanden tatt seg opp til godt og vel 1 000 dyr.
I alt er det påvist ca. 163 fuglearter på Svalbard, men bare 25-30 hekker regelmessig. De aller fleste er trekkfugler, men noen få arter overvintrer i Svalbardområdet. De fleste fuglene er knyttet til det marine miljø.
Røye er den eneste fiskeart i elver og vann. I havet derimot finnes det torsk, lodde, hyse, blåkveite, uer og reker.
Kulturminner
Selv om det legges betydelig vekt på å bevare Svalbards naturmiljø, er det også sterk interesse for å sikre de mange kulturminner. Disse knytter seg til:
- 1600-tallets internasjonale hval- og hvalrossfangst
- 1700-tallets russiske overvintringsfangst
- 1800- og 1900-tallets norske fangst, samt internasjonal forskningsaktivitet
- industrialiseringen (d.v.s. kulldrift) fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag, og det 20. århundres forskningsaktivitet.
Selv om det allerede i 1926 ble satt frem forslag om fredningsbestemmelser som skulle sikre kulturminnene for ettertiden, var det først i 1974 at Svalbard fikk egne forskrifter om vern av kulturminner. Ny forskrift kom i 1992. Den fastslår bl.a. at alle faste og løse kulturminner fra 1945 og tidligere er automatisk fredet. I tillegg kan Riksantikvaren fatte vedtak om fredning av kulturminner som skriver seg fra 1946 og senere.
Turisme
På grunn av sin beliggenhet, har Svalbard en spesiell posisjon i det arktiske miljø. Øyene og farvannet omkring er det lettest tilgjengelige av alle høyarktiske områder. Dette gjør Svalbard attraktivt som basis både for arktisk forskning og en begrenset, regulert opplevelsesturisme. Bevaringen av villmarksnaturen og det uforstyrrede naturmiljø får dermed en dobbelt hensikt, både som mål i seg selv og som middel til fremtidig forskning og næringsvirksomhet. I et utkast til næringsplan for Svalbard er det foreslått nye arbeidsplasser innenfor begge disse sektorer.
Helt siden midten av 1800-tallet har Svalbard virket tiltrekkende på turister. Etter at flyplassen i Longyearbyen ble åpnet i 1975, har spørsmålet om reiseliv fått en ny dimensjon. Scandinavian Airlines System (SAS) og Braathens SAFE trafikkerer i dag strekningen Tromsø-Longyearbyen 5 ganger pr. uke om vinteren, og 6-7 ganger om sommeren.
Den interne trafikk er forholdsvis svakt utviklet. I Longyearbyen er det riktignok buss- og bilutleie samt drosjer. Men p.g.a. manglende veinett utenfor tettstedene, kommer en ikke særlig langt. Dersom det er ledig kapasitet, kan man leie småfly og helikopter i Longyearbyen for sightseeing og turer til de andre bosettingene. Til Ny Ålesund er det fast flyforbindelse 1-2 ganger i uken. Vinterstid kan en leie snøscooter eller hundespann med guide, og om sommeren tilbys guidede fotturer med varighet fra noen timer til flere dager. En kan også leie gummibåt.
Helt frem til 1966 brukte den norske sysselmannen hundespann når han skulle ut på inspeksjons- og tjenestereiser. Etter at hundene ble permittert, overtok snøscooterne, og i dag benytter han seg av skip og helikopter.
Det kreves hverken pass eller visum for å komme til Svalbard. Men av sikkerhetsmessige grunner bør turister og ekspedisjoner registrere seg hos sysselmannen, og angi planlagt reiserute og hvor lenge man beregner å være borte fra Longyearbyen. Det er også innført en egen turistforskrift for Svalbard. Ifølge denne er all ferdsel til og innenfor nasjonalparker og naturreservater meldepliktig. Man kan også bli pålagt å tegne forsikring eller stille bankgaranti dersom turopplegget vurderes som risikofylt. Ta derfor alltid kontakt med Sysselmannen når du planlegger en lengre tur på Svalbard. Antall turister som legger ut på fottur/skitur er vel 2.000 i året (inkl. de som reiser med turoperatører).
Nye overnattingstilbud dukker stadig opp i Longyearbyen, der det registreres ca. 2. 000 gjestedøgn årlig. Overnattingstilbud finnes dessuten i Ny Ålesund og i de russiske bosettingene. Longyearbyen og Ny Ålesund har også campingplass.
Flere og flere cruiseskip legger også veien om Svalbard. Rundt 25 cruiseskip gjør hvert år ca. 40-50 turer til Svalbard med til sammen 15-20.000 passasjerer.
Forskning
Norsk Polarinstitutt tok i 1962 fatt på oppbyggingen av en egen avdeling i Longyearbyen. Initiativet betraktes som en viktig strategisk satsning for å møte så vel internasjonal aktivitet i og interesse for polarområdene, som det økte behov for forskning, miljøovervåking og alternativ virksomhet. Overføring av en større del av instituttets logistikk og faglige virksomhet til øygruppen blir dessuten ansett som en viktig del av norsk suverenitetsutnyttelse. Instituttet regner med at denne satsning etterhvert vil bli fulgt opp av andre forskningsinstitusjoner som også vil kunne nyte godt av etableringen.
Både norske og utenlandske forskningssentra har for øvrig gjennom lang tid drevet omfattende Svalbardundersøkelser i samarbeid med Norsk Polarinstitutt. I årenes løp har et betydelig antall utenlandske ekspedisjoner besøkt øygruppen.
I den gamle gruvebyen Ny Ålesund, på 79 grader 55 minutter nord, driver Norsk Polarinstitutt en permanent forskningsstasjon. Dette er en av de nordligste permanente landstasjoner i verden, og den tjener både som observatorium, laboratorium og feltbase for vitenskapelige institusjoner.
De nystartede universitetsstudiene (UNIS)
Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) er en privat stiftelse med de fire norske universitetene som stiftere. Virksomheten i Longyearbyen startet høsten 1993 med de første 23 studentene fordelt på studieretingene Arktisk geologi og Arktisk geofysikk. Fra høsten 1994 opprettes en ny studieretning, Arktisk biologi. Det vil da bli tatt opp 15 studenter på hver studieretning, til sammen 45 studenter. Meningen er å bygge UNIS opp til en institusjon på 100 studenter, fordelt med rundt 70 på lavere grads nivå og 30 på hovedfags- og dr.-gradsnivå. Studiene skal være et supplement til undervisningen som gis ved universitetene på fastlandet, og så langt mulig inngå i et ordinært studieløp. I tillegg vil UNIS drive forskning med utgangspunkt i Svalbards geografiske plassering i et høyarktisk område.
På sikt skal UNIS utgjøre kjernen i et internasjonalt arktisk kompetansesenter, hvor en rekke faginstitusjoner vil inngå. I tråd med dette skal studietilbudet etter hvert få en internasjonal profil. Deler av undervisningen vil allerede fra høsten 1994 kunne foregå på engelsk.
Forvaltning
Longyearbyen, som er det administrative sentrum på Svalbard, ble anlagt av Arctic Coal Co i 1906. Stedet er oppkalt etter selskapets stifter, amerikaneren J. M. Longyear.
I Longyearbyen bor sysselmannen og andre statstjenestemenn. Sysselmannen, som sorterer under Justisdepartementet, virker som fylkesmann, politimester og notarius publicus. I egenskap av politimester er han også leder for den lokale redningstjeneste. Bergverksordningen for Svalbard administreres av en egen bergmester.
Den statlige administrasjon av øygruppen utføres av sysselmannen. Svalbardsaker behandles som hovedregel av de relevante fagdepartementer i sentraladministrasjonen. Et interdepartementalt utvalg under ledelse av justisministeren har ansvaret for koordineringen av de forvaltningsmessige spørsmål med tilknytning til Svalbard. Det er også opprettet et lokalt rådgivende organ, Svalbardrådet. Norsk privatrett og strafferett samt norsk lovgivning for rettsvesenet gjelder for Svalbard, mens andre lover bare har gyldighet når dette er særskilt fastsatt.
I Longyearbyen er det bl.a. kirke, sykehus, museum, universitetsklasser, videregående skole, barne- og ungdomsskole, barnehave, hoteller, restauranter, forretninger og lokalavis.
Svalbard Radio i Longyearbyen er hovedsete for telesambandet på Svalbard. I 1979 ble det via Svalbard Radio åpnet normal telefonforbindelse med fastlandet pr. satellitt. Telefonforbindelse med de sovjetiske bosettingene ble opprettet i 1989. Fra 1984 har det vært direkte fjernsynsoverføringer fra fastlandet til Svalbard.
Artikkelforfatteren, Helge Loland, er redaktør i Nytt fra Norge