Arktis er hav- og landområdene omkring Nordpolen. Avgrensningen av Arktis mot sør er definert på mange måter. Polarsirkelen er ofte benyttet. Mer naturlig vil det kanskje være å anvende tregrensen som stort sett faller sammen med områder hvor middeltemperaturen for juli er 10° C. Det avgrenser områder som det naturmessig faller rimelig å kalle arktiske. Denne grensen ligger så langt sør som 52 ° N ved Labrador og Aleutene og den tangerer såvidt Fastlands-Norge på om lag 71° N.
Av det totale areal på 26 millioner km² er 8 millioner km² land og resten hav. Sentralt i disse havområdene ligger Polbassenget. Dette er et opptil 5.000 m dypt havområde med tre markerte undersjøiske rygger, Alfaryggen, Lomonosovryggen og Nansenryggen lengst i øst. Polhavet er omkranset av gunnere sokkelhav: Barentshavet nord for Norge og Kola, Karahavet øst for Novaja Semlja, Laptevhavet, Øst-Sibirhavet, Tsjukterhavet nord for Beringstredet, Beauforthavet nord for Alaska og vest for Canada, samt Lincolnhavet og Wandelhavet nord for Grønland.
Det norske Arktis omfatter Svalbard som består av flere større og mindre øyer på til sammen 64.000 km². Videre det vestlige Barentshav som er det grunne sokkelhavet mellom eggakanten i vest, Svalbard i nord, den omdiskuterte grenselinjen mot Russland i øst og Fastlands-Norge i sør. Den enslige øya Jan Mayen ute i Norske-Grønlandshavet med omliggende havområder hører også til Norge.
Barentshavet er et relativt varmt hav, - breddegraden tatt i betraktning. En del av den varme Norskestrømmen kommer inn i sør og en annen del fortsetter rett nord forbi Spitsbergen og inn i Polhavet. Kaldt arktisk vann strømmer sørvestover i Barentshavets nordlige del, og der det møter det varme vannet, ligger polarfronten. Den varme Norskestrømmen holder den sørlige del av Barentshavet isfri også om vinteren. På sensommeren er nesten hele havet isfritt.
Norsk arktisk utforskning Norrøne oppdagelser
Mange myter og mye overtro har eksistert opp gjennom tidene omkring de nordlige områder av vår klode. De første klargjørende skritt bragte nordmenn ved sine beskrivelser av hva som virkelig fantes. Et vektig bidrag kom fra nordmannen Ottar som sist på 800-tallet besøkte den engelske kongen, Alfred den Store. Ottar, som var fra Malangen i Troms, fortalte kongen om sine ferder til Kvitsjøen. Kong Alfred lot nedtegne Ottars beretning, og dermed ble såvel Nordkapp som Kvitsjøen kjent i europeisk litteratur.
Samtidig med Ottars ferder mot øst reiste vikingene til øya vest i havet, Island. Irske munker skal ha vært de første som bosatte seg der. Etter et par spredte besøk av nordmenn, ble den permanente bosetningen innledet av Ingolv Arnesson fra Fjaler. Han tok land der i 874. Landnåmet - som skjedde fra da og fram til 930 - ble i stor grad gjort av norske stormenn som angivelig dro til Island for å slippe unna Harald Hårfagres styre.
Nordmannen Erik Raude, som hadde bosatt seg på Island, oppdaget Grønland og foretok de første undersøkelser av denne store øya i Arktis. Nordmenn og islendinger koloniserte Grønland og bidro til utforskningen av Grønland såvel som arktiske områder i Nord-Amerika. Mest kjent er ferden til Eriks sønn, Leiv Eriksson omkring år 1000, langs kysten av Baffin Island og Labrador sør til sagaens Vinland. Ifølge Helge og Anne Stine Ingstads undersøkelser synes det klart at sagaens Vinland lå på New Foundland.
Den minst omtalte norrøne oppdagelsen i Arktis er funnet av Svalbard. I de «Islandske Annaler» heter det kort og godt om året 1194: «Svalbardi funnin». Kortere er vel ingen stor geografisk hendelse omtalt i litteraturen. Svalbard betyr den «kalde brem» eller «landet med den kalde kyst». Man har diskutert hvilket landområde det henvises til og de fleste mener at det må dreie seg om Spitsbergen.
I middelalderen var det en gradvis tilbakegang i de norrøne sjøferder og herredømme i Arktis. De mange kunnskaper om Arktis ble delvis glemt, men nordmennene hadde vist andre nasjoner vei ut på det åpne hav mot nord.
Ishavsskipperne
Den første norske forskningsekspedisjon til Arktis var ved den unge geolog B. M. Keilhau. Han besøkte Nord-Norge, Bjørnøya og Spitsbergen i 1827. Keilhau fikk leilighetsskyss med en slupp fra Hammerfest. Ekspedisjonen til Keilhau varte i seks uker og han utførte et pionerarbeid over disse områdenes geologi, paleontologi og botanikk. Det skulle ta om lag 50 år før neste norske ekspedisjon med et rent vitenskapelig formål kom til å besøke disse områdene. I dette tidsrom kom de norske ishavsskipperne, vesentlig fra Tromsø og Hammerfest, til å hevde Norges navn i Arktis både gjennom fangstekspedisjoner og ved nye oppdagelser.
På slutten av 1700-tallet hadde fangstmenn fra Nord-Norge begynt med fiske og fangst i Arktis. Ishavsskippernes store æra innen utforskningen av de arktiske farvann ble innledet i 1859. Det året observerte Elling Carlsen Kong Karls Land. Fire år senere gjorde Carlsen nye oppdagelser, og hele Svalbard øygruppa ble omseilt. Etter hvert som flere fartøyer kom på feltet, gikk det hardere ut over bestanden av hvalross, som var særlig ettertraktet på den tiden. Huden ble brukt til drivreimer i maskiner. Elling Carlsen fant da på å ville forsøke å finne nye fangstfelt. I 1868 seilte han østover og oppdaget rike felt ved Novaja Semlja. I de tre sesongene som fulgte ble kunnskapen om farvannene rundt Novaja og Karahavet utvidet mye ved fangstskutenes oppdagelser. Ishavsskipperne tok målinger av temperatur og dybde, og de beskrev isforhold og kystens beskaffenhet og posisjon. På øyene som siden ble hetende Golfstrømøyene, fant de norske fiskekavler, store bønner fra Vest-India, pimpstein fra Island og vrakrester. Disse ga et klart vitnesbyrd om at Golfstrømmen gjør seg gjeldende helt øst i Barentshavet. I 1871 gjorde Elling Carlsen det sensasjonelle funnet av restene etter Willelm Barents' vinterleir fra 1596 på nordspissen av Novaja.
Det ble etterhvert mer og mer slik at utenlandske ekspedisjoner fulgte i fangstmennenes spor og dro nytte av deres erfaringer. Med unntak av E. Johannessens oppdagelse av øya Ensomheten i Vest Sibir i 1878, ble fangstmennenes innsats nå i større grad som isloser, skipsførere og mannskap for uten- og innenlandske ekspedisjoner. Elling Carlsen var islos på den østerriksk-ungarske Payer-Weyprecht ekspedisjonen som oppdaget og utforsket Frans Josef Land i 1872-74. Fangstskippernes åpning av Karahavet foranlediget også Nordenskiölds ekspedisjoner til Jenisei og senere hans omseiling av Asia.
Nansen, Amundsen og Sverdrup
Fridtjof Nansen (1861-1930) og hans ekspedisjon over Grønlands innlandsis i 1888 markerte et vendepunkt i norsk polarforskning. Ferden inspirerte nordmenn til en ny giv i polarforskningen. Nansen ledet sjøl an og var ikke før kommet tilbake fra Grønland før skissen til en ny arktisk ekspedisjon forelå, nå mot Nordpolen.
Basert på funn av drivgods på Grønlands østkyst lanserte H. Mohn teorien om at det måtte eksistere en strøm av drivis som gikk tvers over Polhavet; fra områdene nord for Øst-Sibir til stredet mellom Grønland og Spitsbergen. Nansen fant at han ville utnytte denne stømmen ved å la det spesialbygde fartøyet «Fram» fryse inn i drivisen. I 1893 la Nansen med sin folk ut på en av de dristigste og mest spennende
forskningsekspedisjoner som verden har sett. Med «Fram» lot de seg fryse inn i isen ved de Ny Sibirske Øyer. Tre år tok det før drivisen løsnet sitt grep om «Fram» slik at den kunne returnere til Norge via stredet mellom Grønland og Spitsbergen, som senere kom til å hete nettopp Framstredet. Nansen viste bl. a. på denne ferden at Polhavet var et dyphav. Det var en overraskelse for de fleste på den tiden. Han forsøkte også å nå Nordpolen. Sammen med Hjalmar Johansen forlot han skipet og la i vei med hundespann på ski nordover. De nådde til 86° 14´ N før de måtte gå mot sør og overvintre på Frans Josef Land. Etter 17 måneder ble Nansen og Johansen gjenforent med mannskapet på «Fram» i Tromsø den 21. august 1896.
Roald Amundsen (1872-1928) var 17 år da han fikk høre om Nansens skiekspedisjon over Grønland. Dermed ble også han bitt av polarbasillen. Med «Gjøa» ble han i 1903-1906 den første til å gjøre en fullstendig seilas gjennom Nordvestpassasjen. Etter å ha vunnet kappløpet om å være første mann på Sydpolen i 1911, returnerte Amundsen til Arktis. Muligens var han også den første til å krysse Nordpolen da han sammen med Ellsworth og Nobile fløy over Polhavet fra Svalbard til Alaska med Luftskipet Norge i 1926. Som kjent er det stilt spørsmål ved om Cook, Peary eller Byrd virkelig nådde Nordpolen tidligere i århundret. I årene 1918-20 seilte Amundsen gjennom Nordøstpassasjen med «Maud». Amundsen omkom i 1928 under letingen etter Nobiles luftskipsekspedisjon.
Otto Sverdrup (1854-1930) er den minst kjente av Norges tre store polarforskere fra tiden rundt århundreskiftet. Sverdrup var med Nansen over Grønland. Han var nestkommanderende på «Fram»-ekspedisjonen over Polhavet og ble overlatt ansvaret for «Fram» da Nansen og Johansen gikk på ski mot Nordpolen. Fra 1898 til 1902 ledet han den andre «Fram»-ekspedisjon til arkipelet nord for Canada. Her oppdaget ekspedisjonen Axel Heibergs øy, Ringnes øyene og mange flere. Området ble erklært som en del av Canada i 1926.
Norsk forskningsaktivitet i Arktis
I de senere årene har det vært en kraftig opptrapping av norsk forskningsaktivitet i Arktis. De fire norske universiteter i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo sammen med Norsk Polarinstitutt, Havforskningsinstituttet og andre institusjoner har ulike forsknings- og forvaltningsoppgaver i Arktis. I Tromsø ble Polarmiljøsenteret åpnet av Kong Harald V den 1. desember 1998. Senteret huser følgende institusjoner: hovedkontoret for Norsk Polarinstitutt, Akvaplan-Niva A/S, avdeling av stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning (NINA-NIKU), avdeling av Norsk institutt for luftforskning (NILU), avdeling av Norges geologiske undersøkelse (NGU), Samisk kulturminneråd, avdeling av Statens kartverk og avdeling av Statens forurensningstilsyn (SFT). Senteret dekker oppgaver forbundet med studier av luft, vann, land og levende organismer i nordområdene. Polarmiljøsenteret inkluderer således de fleste fagområder knyttet til naturmiljøet i Arktis. Polarmiljøsenterets målsetting er å bli det ledende europeiske senter for miljøkunnskap om polarområdene og Barentsregionen.
Svalbard har enestående kvaliteter som plattform for forskning og undervisning i arktiske problemstillinger. Øygruppen er lett tilgjengelig og har godt utbygd infrastruktur. I 1993 ble Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) etablert i Longyearbyen. UNIS har tilhold i et moderne bygg og kan ta imot 100 studenter innen fagretningene arktisk biologi, - geologi, - geofysikk og - teknologi. Etter hvert vil mesteparten av undervisningen bli gitt på engelsk med tanke på rekruttering av en internasjonal studentmasse. UNIS er en stiftelse under de fire norske universitetene. Ved siden av UNIS åpnet Norsk Polarinstitutt avdelingskontor i 1994 og EISCAT kom i drift fra 1996 av. Videre har Universitetet i Tromsø forskningsstasjoner for biologi og nordlysforskning i området. Det er dermed etablert tung infrastruktur for forskning i Longyearbyen.
Også i Ny Ålesund på Spitsbergen har forskningsvirksomheten tiltatt sterkt de siste årene. I tillegg til Norge har Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, Nederland og Japan faste stasjoner i Ny-Ålesund eller i den umiddelbare nærhet. Det er foretatt betydelige investeringer i infrastrukturen de siste årene. Blant annet ble det bygd ny kai i 1992 og flyplassen ble oppgradert i 1996.
De norske forskningsaktiviteter i Arktis er i hovedsak konsentrert til norske landområder og til Barentshavet. Aktivitetetene er mange i Barentshavet som følge av olje- og gassleting, fiskeriforvaltning og miljøproblemer. Med økende kunnskaper har forskningen i Arktisk naturlig nok skiftet fra geografiske oppdagelser og utforskning til mer sofistikerte eksperimenter og undersøkelser. I ett område er det imidlertid mye som gjenstår både av generell og detaljert viten; selve Polhavet.
Delelinje og sonegrenser
Svalbardtraktaten av 1920 er undertegnet av 40 land og gir Norge suverenitet over Svalbard. Enkeltpersoner og selskaper i traktatlandene har visse rettigheter som er nærmere spesifisert i traktaten. Den viktigste er retten til å drive visse former for næringsvirksomhet på linje med norske selskaper. Svalbardtraktaten gjelder for øyene innenfor lengdegradene 10° Ø og 35° Ø og breddegradene 74° N og 81° N.
Norske sokkelområder i disse farvann utgjør en enhetlig og sammenhengende sokkel som strekker seg fra fastlandet nordover til Svalbard og forbi øygruppen. Norsk lovgivning om kontinentalsokkelen finner derfor anvendelse i hele dette området, med unntak for Svalbards territorium og indre farvann hvor Svalbardtraktaten gjelder. Noen land har enten gått mot eller reservert sine posisjoner i forhold til traktatens virkefelt utenfor territorialgrensen.
Siden 1974 har Norge og Sovjetunionen/ Russland diskutert delelinjen i Barentshavet uten å ha kommet fram til en løsning. Russland hevder det såkalte sektor-prinsipp, mens Norge hevder midtlinjeprinsippet. Det omstridte området mellom disse to linjene er 155.000 km², nesten like stort som halvparten av arealet til Fastlands-Norge.
Gråsonen sør i Barentshavet er et område hvor Norge og Russland har inngått en avtale om håndheving av reguleringsbestemmelser i forhold til tredjelands fiske. Den omfatter 41.500 km² av omstridt område, 23.000 km² av ubestridt norsk område og 3.000 km² av ubestridt russisk område, totalt 67.500 km². Fiskervernsonen ved Svalbard er en vernesone på 200 nautiske mil opprettet 3. juni 1977; Jan Mayen sonen - en fiskerisone proklamert i 1979 og opprettet 28. mai 1980, og Fastlandssonen - en 200 nautisk mil økonomisk sone opprettet rundt Fastlands-Norge fra 1. januar 1977.
Ressurser Mineralske ressurser - kull
Den viktigste mineralske råstoff-kilde i norsk Arktis har til nå vært kulldriften på Svalbard. Allerede så tidlig som i 1827 kan vi lese at ishavsskipperne tok med seg kull fra Svalbard til Hammerfest. Den regulære kulldriften tok imidlertid til omkring 1900. Store Norske Spitsbergen Kullkompani utvinner årlig rundt 300.000 tonn fra gruvene rundt Longyearbyen og i Svea. På midten av 90-tallet utvant russerne til sammen rundt 475.000 tonn kull i de to gruvesamfunnene Pyramiden og Barentsburg. I de siste årene har det vært en reduksjon i de russiske gruvesamfunn.
Olje og gass
Siden 1980 har det vært boret 53 letebrønner etter olje og gass på sokkelområdene i Barentshavet og tilgrensende områder. De første årene var aktiviteten begrenset til Tromsøflaket. Området som er åpnet for kommersiell aktivitet, er etter hvert blitt utvidet. Nå er hele den norske del av Barentshavet sør for 74° 30´N og vest for 32 °Ø åpnet for seismiske og andre forundersøkelser. Funnene så langt har vært relativt sparsomme. Det er gjort funn på til sammen 25 millioner Sm³ olje og 265 millioner Sm³ oljeekvivalenter gass. Avstanden til markedene og dagens priser gjør at gassen i dag er marginal for en kommersiell utnyttelse. Kunnskapen om Barentshavets geologi antyder at man for resten av den åpnede delen av Barentshavet har et potensiale på 1.500 millioner Sm³ oljeekvivalenter. De siste estimatene fra Oljedirektoratet antyder at det finnes uoppdagede reserver i den norske delen av Barentshavet på 800-1500 Sm³ oljeekvivalenter, trolig vesentlig i gassform.
Fiske og fangst
Opp gjennom tidene har det vært høstet betydelige mengder av faunaen i de norske arktiske områder. På 1600-, 1700- og tidlig på 1800-tallet var det en intens jakt på hval fra hollandske, engelske, tyske, franske og dansk-norske fartøy. Etter hvalfangerne kom pelsjegerne som særlig jaktet på isbjørn og rev. Russiske pelsjegere overvintret på Svalbard fra først på 1700-tallet. Omkring 1850 dabbet deres aktivitet av, samtidig som den norske aktiviteten økte såvel på land som til vanns.
Norsk fangst på sjøpattedyr som sel og hval har fram til for få år siden vært betydelig. Dette har som kjent endret seg. Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) har vedtatt en foreløpig stopp i all kommersiell hvalfangst. Norge innstilte fangsten av vågehval etter sesongen 1987. Med bakgrunn i bestandsvurderinger ble fangsten gjenopptatt i 1993. De norske selfangstskuter driver i dag på fangstfeltene i Vesterisen omkring Jan Mayen og i Østisen utenfor Kvitsjø-munningen. Artene som beskattes er grønlandssel og klappmys.
I dag fiskes det mye - og av mange nasjoner - i Barenshavet. I de siste 25 år har noe i overkant av 2 millioner tonn blitt fisket hvert år i dette havområdet og de nordlige deler av Norskehavet. Den norsk-arktiske torskestammen, og likeså hyse, sild og lodde har sine oppvekstområder her, mens polartorsken er stedegen. Det intensive fisket som har foregått på bestandene og de stadig strengere reguleringer i fisket, har fått virkninger for fangstenes størrelse. Reguleringene har bidratt til å holde bestandene i en rimelig forfatning.
De største kvanta har i de seneste årene kommet fra lodde og torsk. Siden krigen og fram mot slutten av 1980-årene var den norsk-arktiske torskebestanden jevnt synkende, fra vel 6 millioner tonn til om lag 1 million tonn. Fisket etter torsk er begrenset av de kvoter som gjennom internasjonal regulering faller på Norge. De omfattende restriksjoner har ledet til at bestanden har øket noe, og de siste årene har den ligget på om lag 2 millioner tonn. Sammenlignet med gjennomsnittlig bestand for 20-års perioden 1957-1976 (2,5-3 millioner tonn) er imidlertid bestanden forsatt på et relativt lavt nivå.
Mellom 1973 og 1984 varierte mengden av den voksne loddebestanden i Barentshavet mellom 2,4 og 7,3 millioner tonn. Fram til 1986 var det derfor et betydelig loddefiske. Da brøt bestanden sammen og det ble det stans. Tre år tidligere hadde det vært fisket over 2 millioner tonn av russere og nordmenn. Fra 1988 begynte bestanden å vokse igjen, og den nådde over 3 millioner tonn høsten 1990. Bestanden har, vesentlig på grunn av naturlige variasjoner, fluktuert betydelig de siste årene, og er nå igjen på et lavmål.
Miljø
Miljøet i Arktis er sårbart og det kan påvirkes både direkte og indirekte. Skader som blir påført de terrestriske økosystemene kan ta lang tid å lege. For plantene er vekstsesongen kort og temperaturen lav. I tillegg kommer permafrost som gjør at bare de øverste centimetrene er tilgjengelige for planterøttene. En liten skade i plantedekket kan lett utvikle seg til et stort sår under ugunstige forhold. På tross av liten produktivitet kan plantene holde liv i over 10.000 rein på Svalbard. Rype og gjess overlever også på den sparsomme vegetasjonen. Landbasert aktivitet er rimelig lett å registrere, og ved god planlegging og forvaltning kan skader minimaliseres. Verre er det med havet og luften i Arktis. Både atlanterhavsvannet og luftstrømmer trenger inn i Polhavet og kan ta med forurensninger fra lavere breddegrader. Det marine miljø i Arktis er et system som omfatter vannmasser, is, organismer, oppløste kjemiske forbindelser og sedimenter både i Polbassenget og i randhavene på den omliggende kontinentalsokkelen. Ved vekselvirkninger, som bare delvis er forstått, påvirker dette systemet jordens klima. Systemet er også sterkt påvirket av klimatiske endringer som er forårsaket av prosesser utenfor Arktis. Modellsimulering av det globale klima indikerer et arktisk miljø hvor global oppvarming vil bli forsterket på grunn av en kombinasjon av årsaker. Disse inkluderer bl.a. smelting av havis og endring i stabiliteten i hav og luft. Denne forsterkningen av globale endringer utpeker Arktis som en meget følsomt og sårbart område for globale miljøendringer.
Direkte påvirkning av det marine miljø kan skje ved menneskets aktivitet til lands og til vanns. I Barenshavet er det nå stor aktivitet av ulike typer fartøyer og dessuten leteaktivitet etter olje og gass. Åpnes Nordøstpassasjen kan en vente mer forurensning fra skip. På verdensbasis kommer 50 prosent av havforurensningen fra landbasert aktivitet som tilføres havene. Barentshavet kan allerede være rammet av slik forurensning via de store sovjetiske elvene Jenisei, Ob og Lena. Forsøpling kan dessuten være igang fra de sovjetiske militære anleggene, blant annet i form av atomavfall, krigsgass og militært utstyr. De største miljøproblemene i global sammenheng kjennetegnes av at det ikke er noen enkel kopling mellom handling og effekt, f.eks. mellom utslipp av CO2 og virkning på klima. Det ligger kompliserte mekanismer bak de store miljøproblemene som man vanskelig kan skjerme seg mot eller løse alene. Mange forhold spiller inn og den fundamentale forutsetning for å løse disse og ta de nødvendige forholdsregler er et grundig kjennskap til vekselvirkningene i naturen. I deler av Arktis er slik kunnskap ennå svært beskjeden. Faktisk kan vi om kjennskapen til Polhavet fortsatt bruke Nansens snart 100 år gamle ord: «Dagen nærmer sig langsomt; men ennu er vi bare i gryningen, og fremdeles hviler mørket over store vidder der oppe om polen.»
Internasjonalt samarbeid i Arktis
I de senere år er det åpnet for et bredt internasjonalt samarbeid i Arktis, særlig om miljøspørsmål. I 1988 ble det etablert et internasjonalt samarbeidsorgan for forskning i Arktis, International Arctic Science Committee (IASC) som har sekretariat i Oslo. IASC er en samarbeidsorganisasjon for nasjonale forskningsinstitusjoner i de åtte arktiske og nordiske land (Canada, Russland, Norge, Danmark/Grønland, Sverige, Finland og Island). Dessuten er forskningsinstitusjoner fra Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Japan, Nederland og Polen med i samarbeidet. I løpet av de senere år er det også etablert et internasjonalt miljøsamarbeid i Arktis mellom de åtte arktiske og nordiske land (Rovaniemi-prosessen). I 1991 ble det avholdt et ministermøte i Rovaniemi om miljøspørsmål i Arktis. Der ble det bl.a. vedtatt etablert et miljøovervåkingssystem for Arktis med eget sekretariat lagt til Norge. Det ble også vedtatt å etablere et samarbeid mellom de deltagende land om arktisk flora og fauna. Møtet pekte dessuten på en rekke miljøutfordringer i Arktis. Rovaniemi-prosessen - hvor også urbefolkningen er bredt representert - er det første omfattende samarbeid mellom de åtte arktiske land på regjeringsnivå. I 1996 ble det etablert et arktisk råd (Arctic Council) på regjeringsnivå bestående av de samme åtte arktiske og nordiske land.
Artikkelforfatteren, dr. philos. Tore O. Vorren, er professor i geologi ved Universitetet i Tromsø. De siste 25 år har hans forskning vært konsentrert om maringeologien i Barentshavet og tilgrensende strøk