Arbeidet med å begrense de humanitære problemer forårsaket av antipersonellminer har siden midten av 90-tallet blitt gitt høy prioritet fra norsk side. Norge hadde en sentral rolle som pådriver i arbeidet fram mot vedtakelsen av Konvensjonen om et totalforbud mot anti-personellminer (Minekonvensjonen). Selve fremforhandlingen av konvensjonen fant sted i Oslo i september 1997.
Norge nyter fremdeles stor anerkjennelse internasjonalt for sitt arbeid innen Minekonvensjonen og med humanitære minetiltak forøvrig. I tillegg til den sentrale posisjonen i oppbyggingen av Minekonvensjonen, har Norge bidratt med god faglig ekspertise på området og hatt et høyt nivå på støtte til minetiltak internasjonalt. Fra 1997 til august 2003 har Norge støttet minetiltak med over 130 millioner USD. I tillegg arbeider Norge aktivt for å skaffe til veie ressurser til minetiltak internasjonalt, og for mer effektiv bruk av eksisterende ressurser.
Norske frivillige organisasjoner spiller også en viktig rolle i arbeidet innen Minekonvensjonen og med humanitære minetiltak. Spesielt Norsk Folkehjelp er en av de absolutt største operatørene når det gjelder humanitære minerydding. Deres ekspertise utgjør et viktig grunnlag for Norges sentrale posisjon på dette området.
Forbudet mot anti-personellminer representerer en viktig humanitærrettslig norm. I tillegg til at Antipersonellminer (APM) ikke lenger kan brukes som del av krigføring, skaper fraværet av APM bedre forutsetninger for sosio-økonomisk utvikling i land som har vært rammet av krig. Det har stor betydning for tillitsskaping mellom partene etter avslutning av krigføring at anti-personellminene blir ryddet, og at landet dermed kan brukes til andre formål. Støtte til humanitære minetiltak har derfor vært en viktig del av norsk støtte til fredsprosesser hvor landet ellers har vært sterkt involvert, for eks på Sri Lanka og i Sudan.
Minekonvensjonen ble åpnet for undertegning 3. desember 1997, og trådte i kraft 1. mars 1999. Minekonvensjonen skapte en helt ny norm med hensyn til antipersonellminer. I kjølvannet av konvensjonen kan det påvises en merkbart redusert bruk av APM, en dramatisk nedgang i produksjonen, en nærmest fullstendig stopp i handelen, rask nedbygging av lagre, mer rydding av minefelt og, ikke minst, en betydelig nedgang i antall mineofre. I tillegg til de 136 land som pr. 15. august har ratifisert konvensjonen, har den også fått gjennomslag som internasjonal norm utover de land som er tilsluttet. For eksempel har mange av de landene som ikke har sluttet seg til likevel justert sin politikk når det gjelder APM slik at den tilsvarer Minekonvensjonens norm.