Regjeringen er den utøvende makt. Dens viktigste funksjoner er å legge frem lov- og budsjettforslag for Stortinget og iverksette vedtakene gjennom departementene. Regjeringen utgår fra Stortinget og ledes av statsministeren. Formelt sett er det Kongen som ber det største partiet om å danne regjering eller en styringsdyktig koalisjonsregjering.
Alle vedtak fattes formelt av Kongen i statsråd (dvs. av Kongen og Regjeringen i fellesskap) hver fredag. Alle kongelige resolusjoner må signeres av Kongen og kontrasigneres av statsministeren.
Både formelt og reelt sett har den norske regjeringen, særlig statsministeren, mindre makt enn i mange andre vestlige land. Regjeringspostene med høyest status har tradisjonelt vært statsminister, utenriksminister og finansminister.
I takt med at staten har fått stadig flere oppgaver, har Stortinget delegert mer av lovgivningsmyndigheten til Regjeringen, og ofte ned til det enkelte departement. Norge har et utpreget ministerielt styre der statsråden er den politiske lederen av sitt departement. Nærmest statsråden er de politisk ansatte statssekretærene, som tilsvarerer visestatsråd, og politiske rådgivere.
Departementene har en hierarkisk oppbygning med en departementsråd som øverste administrative leder, deretter ekspedisjonssjef (avdelingsnivå), avdelingsdirektør (avdelings- eller seksjonsnivå), underdirektør (seksjonsnivå), byråsjef (kontornivå) og konsulenter (saksbehandlernivå).