Norge er formelt sett et monarki med et parlamentarisk demokratisk styresett. Demokratisk fordi kilden til politisk makt og legitimitet ifølge Grunnloven ligger hos folket. Folkestyret kommer til uttrykk ved at alle borgere kan delta i valgene til Storting, fylkesting og kommunestyrer. Parlamentarisk i den forstand at den utøvende makt, regjeringen, ikke kan styre uten tillit i Stortinget, den lovgivende makt. Monarki fordi regjeringen ifølge Grunnloven henter sitt myndighetsgrunnlag hos monarken, Kongen.
Folkestyret og monarkiet ble etablert med Grunnloven av 1814. Parlamentarismen ble innført i 1884. I dag har Kongen ingen reell politisk makt, men han har en viktig symbolsk funksjon. Som landets statsoverhode og symbol på nasjonens enhet kan han i spente situasjoner spille en betydelig rolle. Det så man da kong Haakon den syvende motsatte seg den tyske okkupasjonen av Norge i 1940, og motarbeidet okkupasjonen fra sitt eksil i London.
Formelt er statsmakten delt mellom tre institusjoner: Stortinget (lovgivende makt), Regjeringen (utøvende makt) og domstolene (dømmende makt). Noen ganger betraktes forvaltningsapparatet som skal tjene de politiske maktorganene, som den fjerde statsmakt, da det utarbeider forslag og påvirker utformingen av politikken.
Den politiske maktdelingen er også geografisk, med stat, fylkeskommune og kommuner som de viktigste nivåene.
Borgerne påvirker politikken gjennom direkte valg og gjennom medlemskap i organisasjoner. Gjennomsnittsnordmannen er medlem i fire organisasjoner, og vel 70 % av den voksne befolkningen er medlem i minst én organisasjon. Organisasjonene påvirker myndighetene gjennom formell og uformell kontakt med forvaltningen. Tett kontakt mellom stortingskomiteer, fagdepartementer og interesseorganisasjoner har ført til at man snakker om en segmentert stat med f.eks. industri-, landbruks- og skolesegmenter.
Valgdeltakelsen ligger på rundt 80 %. Allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898, for kvinner i 1913. Stemmerettsalderen er i dag 18 år.