Etter Likestillingsloven av 1978 er enhver forskjellsbehandling av kvinner og menn forbudt, unntatt når det fremmer likestilling mellom kjønnene. Men selv om prinsippet om lik lønn for likt arbeid er vedtatt, tyder mye på at norske kvinner lønnsmessig fortsatt henger noe etter mennene.
I løpet av det siste hundreåret har kvinner oppnådd formell og reell likestilling på de fleste områder. I 1888 ble gifte kvinner myndige, og ved lover i 1918 og 1927 ble de likestilt med mennene i ekteskapet når det gjaldt skilsmisse, myndighet over eventuelle barn og eiendomsrett. I 1912 oppnådde kvinner adgang til de fleste statlige embeter, i 1938 til alle embeter unntatt geistlige og militære, og i 1952 full likerett til embeter.
Inkluderingen i arbeidslivet og endringer i kvinners økonomiske stilling på slutten av 1800-tallet la grunnlaget for en kvinnepolitisk bevegelse som tok sikte på å oppnå fulle samfunnsrettigheter for kvinner på alle felt. Som en organisert bevegelse fikk kvinnesaken sitt gjennombrudd i 1880-årene. De første årene kjempet kvinnene for stemmerett, og fikk det i 1913. I mellomkrigstiden ble det organisert en rekke kvinnegrupper innenfor fagforeningene. I slutten av 1960-årene kom et nytt oppsving for kvinnebevegelsen. «Studentopprøret», den nye kvinnebevegelsen i utlandet og høykonjunktur med økt behov for kvinnelig arbeidskraft førte til en ny interesse for kvinnesak og en bevegelse som var kraftigere enn noen gang siden stemmerettskampen.
Den nye kvinnebevegelsen var ikke i første rekke opptatt av formell likestilling, men av kvinners reelle muligheter til å benytte seg av de formelle rettighetene.