I Norge er det blitt skapt lyrikk helt fra skaldekvadene i norrøn tid, altså for mer enn tusen år siden. I middelalderen ble det diktet både danseviser, stev og leilighetsdikt. Ved siden av eventyrene utgjør denne lyrikken en viktig del av den norske folkediktningen.
I takt med økt skolering og utdanning, da særlig blant prestene, ble også salmediktningen en viktig lyrisk uttrykksform i Norge. Lyrikken ble også en viktig brikke i byggingen av Norge som nasjon. En av de norske nobelprisvinnerne i litteratur, Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), skrev for eksempel nasjonalsangen ”Ja vi elsker”. Sangen ble første gang framført på Norges nasjonaldag 17. mai 1864 i Christiania, datidens navn på hovedstaden Oslo.
Rundt forrige århundreskifte var den modernistiske dikteren Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) den mest markante fornyeren av norsk lyrikk. Hans diktning avspeiler ofte livsundring og vage stemninger. Samtidig har han en tydelig personlig stemme, og han ble en viktig representant for den tidlige modernismen. Til modernistene regnes også Rolf Jacobsen (1907-1994), som debuterte i 1933 med samlingen Jord og jern (1933). Denne diktsamlingen framstår fremdeles som forfriskende ukonvensjonell. Både Obstfelder og Jacobsen er blitt oversatt og utgitt i mange utenlandske lyrikkantologier, og betraktes som framtredende representanter for europeisk modernisme.
Av andre lyrikere som har en stor leserskare, også i utlandet, må vi særlig nevne Olav H. Hauge (1908-1994) og Paal-Helge Haugen (1945-). Hauges uttrykksform framstår som enkel, med klare allusjoner til Homer, klassisk kinesisk og japansk lyrikk, norrøn litteratur og Bibelen. Paal-Helge Haugens diktning er også ofte enkel og antimetaforisk. Haugen viser oss at selv de aller minste vesener og ting har et poetisk potensial. Lyrikk er fremdeles en sterk sjanger i Norge, og mange nyere norske forfattere bruker bevisst lyrikk som uttrykksform for å gi sine arbeider poetisk klang og et musikalsk uttrykk. Andre viktige navn er Eldrid Lunden (f. 1940), Gro Dahle (f. 1962) og Tor Ulven (1953-1995).
I grove trekk kan vi si at fra 1960-tallet tok de mer ikke-rytmiske modernistiske, eksperimentelle og språkkritiske grepene over i norsk poesi. 1970-årenes norske lyrikk var preget av politisk engasjement, mens 1980-tallet var et mer estetisk orientert tiår. Lyrikken på 1990-tallet framsto deretter som en bevisst syntese mellom de to ulike retningene. Flere lyrikere har utviklet et kritisk blikk på de ensidige strømningene i de foregående tiår, og mange har valgt å kombinere politikk og estetikk, innhold og form, på en ny måte. Vi ser også en tendens til mer "virkelighet" eller "virkelighetsfascinasjon" i nyere norsk poesi. Men norsk samtidslyrikk kan ikke samles under noen enkelt fane, for uttrykkene spriker i mange retninger, og vi ser et mangfold av uttrykk som lever side om side.