UNESCOs verdensarvliste inneholder områder eller gjenstander som anses som en uvurderlig del av verdens kultur- og naturarv. Formålet med Verdensarvkonvensjonen av 1972 var å gi særskilt beskyttelse til steder som på grunn av sin universelle verdi må regnes som en del av verdensarven, og dermed må beskyttes for framtidige generasjoner. Norge ratifiserte konvensjonen i 1977 og har syv steder på listen.
Bryggen i Bergen
Mot slutten av middelalderen var Bryggen i Bergen et livlig sentrum for internasjonal handelsvirksomhet. De karakteristiske husrekkene med gavlsiden mot sjøen har en arkitektonisk stil som har eksistert i nærmere 900 år. Eiendommene på Bryggen ble konstruert som én eller to lange husrekker atskilt av et smug. De var både bolighus og lager. Hver eiendom hadde sitt eget område på kaien med lagerhus og vippekran. Først på 1900-tallet, da nye handelsforbindelser ble etablert og nye kommunikasjonsformer ble innført, ble denne 700-800 år gamle tradisjonen på Bryggen brutt.
Bergstaden Røros
Byens bygningsmessige struktur viser tydelig at gruvedrift og jordbruk var grunnlaget for Røros-samfunnets eksistens. Gruvedriften på Røros startet i 1644, og bergverksdriften fortsatte uavbrutt fram til 1977. Den første bebyggelsen lå rundt Hitterelva, som drev kopperverkene. Store deler av byen brant ned i 1678 og på nytt i 1679. Byplanleggerne beholdt byens opprinnelige gatemønster fra renessansen da byen ble gjenreist. Samfunnet på Røros har utviklet seg langsomt og uten større konflikter, og byen har bygninger som viser utviklingen fra 1700-tallet og fram til i dag.
Helleristningene i Alta
Helleristningene i Alta gir de besøkende innsikt i menneskenes liv og verdensanskuelse for over 6 000 år siden. Den første helleristningen ble funnet ved en tilfeldighet i 1973, og siden har 3 000 helleristninger blitt avdekket på fem forskjellige steder. Helleristningene ble laget over en lang periode. Den eldste ble risset i fjellet for over 6 200 år siden, mens de yngre ikke er mer enn ca 2 500 år gamle.
Urnes stavkirke
Urnes stavkirke er unik blant Norges gjenværende 28 stavkirker både når det gjelder arkitektur og stilhistorie. Kirken ble bygget i løpet av andre halvdel av 1100-tallet som en privat kirke for en mektig familie i Urnes. Det er en av de eldste og best bevarte av stavkirkene i Norge. Den har flotte treskjæringer, som vitner om håndverkernes faglige dyktighet. Kirkens interiør er spesielt rikt dekorert. Håndverkerne var tydelig kjent med rådende arkitektoniske trender ute i verden, og overførte disse fra stein til tre.
Vegaøyan
Det 1037 kvadratkilometer store området er et åpent kulturlandskap med et mylder av øyer, holmer og skjær. I området har det vært drevet fiske og fangst de siste ti tusen årene. Etter hvert som de første øyene fikk bosetting formet det karakteristiske landskapet seg i samspill mellom fiskerbonden og en ugjestmild, men rik natur.
Vestnorsk fjordlandskap
Geirangerfjorden og Nærøyfjorden utgjør verdensarvstedet Vestnorsk fjordlandskap. De to spektakulære fjordområdene er unike eksempler på det klassiske fjordlandskapet og har enestående opplevelseskvaliteter. Den menneskelige påvirkning på områdene har vært skånsom og fjordene er uten vesentlige tekniske inngrep utenfor tettbebyggelse. De utgjør derfor de største urørte fjordlandskapene i Norge og er unike i internasjonal målestokk.
Struvemeridianen
Struvemeridianen var den første storskalerte, vitenskapelige oppmålingen i Europa.
Oppmålingen ble gjennomført i perioden 1816 til 1852 under ledelse av Friedrich Georg Wilhelm Struve. Struves meridianbue representerer et viktig element i geovitenskapens historie. Verdensarvstedet består av 34 punkter i de 10 landene meridianbuen passerer gjennom; Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Moldova og Ukraina.