Men det finnes også glansperioder der sterke personligheter har dominert norsk film med sine kunstneriske visjoner. Vi er derfor stolte av vår nasjonale filmarv – som på så mange måter gjenspeiler det norske samfunnets utvikling.
I motsetning til våre naboland Sverige og Danmark, som tidlig produserte spillefilm i stor skala med internasjonal suksess, kom Norge sent i gang med sin filmproduksjon. Man vet lite om den aller første norske spillefilmen, for filmen er tapt og kildematerialet tvetydig. Det man vet, er at den ble laget mellom 1906 og 1908 og het ”Fiskerlivets Farer” eller ”Et Drama paa Havet, og at den ble produsert av Hugo Hermansen. Etter dette spede forsøket ble det ikke laget spillefilm i Norge før i 1911, da vi fikk ”Fattigdommens Forbandelse” av Halfdan Nobel Roede, som av mange regnes som den egentlige første norske spillefilmen. Roedes filmer var inspirert av dansk erotisk melodrama, og hadde ingen nasjonal forankring. Først fra 1920 fikk Norge en kontinuerlig, profesjonell spillefilmproduksjon. Samtidig endret filmenes karakter seg, og det vi kaller "det nasjonale gjennombrudd" i norsk film innledes med Rasmus Breisteins ”Fante-Anne” (1920). Mens de første norske filmene foregikk i den anonyme storbyen, satte regissørene nå fokus på norsk natur og friluftslivets gleder. Perioden fra 1930 til 1939 blir kalt Gullalderen i norsk film, og med ”Den store barnedåpen” (1931) av Tancred Ibsen (sønnesønn av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson) fikk Norge sin første lydfilm. I årene før annen verdenskrig opplevde norsk film vekst og økende popularitet, både som en følge av at filmene stort sett var adaptasjoner av kjente litterære verker og at man brukte profesjonelle teaterskuespillere.
I krigsårene var den norske filmproduksjonen og kinoenes repertoar underlagt tysk sensur. Men publikum strømmet likevel til kinoene for å se de nordiske underholdningsfilmene som slapp gjennom kontrollen. Paradoksalt nok var det under okkupasjonen gjennom opprettelsen av Statens Filmdirektorat at Norge for første gang fikk en statlig filmpolitikk. Regissøren Leif Sinding var leder, og direktoratet etterlot seg et fond på over NOK 10 millioner (ca. EUR 1,28 millioner) ved krigens slutt.
Etterkrigstiden representerer et naturlig vendepunkt, og en ny generasjon filmskapere kommer til. Edith Carlmar ble Norges første kvinnelige regissør og laget hele ti spillefilmer fra 1949 til 1959. Hennes kritikerroste filmer utløste ofte offentlig debatt og hadde et uvanlig publikumstekke. Filmene betraktes i dag som klassikere i norsk filmhistorie. Den siste filmen Carlmar laget, var ”Ung Flukt” (1959) der Liv Ullmann debuterte i sin første hovedrolle på film. Liv Ullmann er Norges mest berømte skuespiller og regissør. ”Troløs” (2000) deltok i Cannes samme år. Arne Skouen debuterte som regissør samme året som Carlmar og har 17 spillefilmer på merittlisten. Skouen stod for noen av norsk filmhistories aller største triumfer, som for eksempel den Oscar-nominerte filmen ”Ni liv” (1957), som av mange rangeres som Norges beste spillefilm gjennom tidene. Skouens filmer er fortsatt etterspurt til filmarrangementer og -festivaler over hele verden.
To andre navn er sentrale fra denne perioden. I 1948 begynte møbelsnekkeren Ivo Caprino å eksperimentere med film og dukker hjemme i stua, og tusenkunstneren ble raskt animasjonsfilmens konge i Norge. Caprino utviklet et eget system for produksjon av dukkefilm som gjorde ham internasjonalt berømt. Norsk films største publikumssuksess er fremdeles Caprinos langfilm ”Flåklypa Grand Prix” (1975). Thor Heyerdahl representerer en annen sjanger, og ”Kon Tiki”, som Heyerdahl selv laget fra ekspedisjonen han foretok i 1947, fikk Oscar for beste dokumentarfilm i 1952 og er fortsatt Norges eneste Oscar-vinner. Dokumentarfilmen og spesielt krigsskildringer og ekspedisjonsfilmer sto høyt i kurs etter krigen, og 1950-tallet ble dokumentarens storhetstid på kino i Norge. På 1960-tallet tok fjernsynet over rollen som formidler av nyheter og naturskildringer. De senere årene har vi imidlertid igjen opplevd at publikum strømmer til kinoene for å se norske dokumentarer. ”Heftig og Begeistret” av Knut Erik Jensen (2001) og ”Alt om min far” av Even Benestad (2002) har begge vunnet en rekke internasjonale priser.
På 1960-tallet influeres også norsk film av de europeiske, modernistiske strømningene, og vi får igjen en ny generasjon unge filmskapere. Den nye franske bølgen får betydning i Norge med filmer som ”Jakten” av Erik Løchen (1959) og Pål Løkkebergs filmer ”Liv” (1967) og ”Exit” (1970). Men det er stort sett norske komedier og internasjonale storfilmer som går godt på kinoene, og familiene svikter filmen til fordel for fjernsynet. Med de store ungdomskullene på 1970-tallet som ikke vil sitte foran TV-apparatet hele kvelden, går norsk filmhistorie inn i sin mest opprørske og sosialrealistiske periode. Film skulle ikke være kunst, men politikk – og vi fikk filmer med navn som ”Streik!” (Oddvar Bull Tuhus, 1974), ”Det tause flertall” (Wam og Vennerød, 1977) og flere progressive dokumentarfilmer. Kvinnelige filmskapere kom også ut av kjøkkenet og synliggjorde feministiske temaer. De skapte også sterke barne- og ungdomsskildringer beregnet på et voksent publikum (se Barn og film). En kvinnelig regissør som Anja Breien laget en av norsk films største suksesser med ”Hustru”-trilogien (1975, 1985, 1996) der vi følger tre kvinner og deres liv gjennom tre tiår.
Ved inngangen til 1980-tallet sto det ikke fullt så bra til med norsk film. Publikum var lei av den grå sosialrealismen, og debatten gikk høyt om hvem som hadde skylden for dette ”Helikopterperioden” kalles det avsnittet i norsk filmhistorie der man søkte seg til amerikanske forbilder for å lage mer spenningsorientert film. ”Orions belte” (Ola Solum, 1985) og ”Veiviseren” (Nils Gaup, 1987) trakk et stort publikum og oppnådde internasjonal suksess. ”Veiviseren” ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i 1988. Slutten av 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet ga det norske kinopublikummet mye å glede seg over –bl.a. ”En håndfull tid” (Martin Asphaug, 1989), Landstrykere (Ola Solum, 1989), ”Høyere enn himmelen” (Berit Nesheim, 1993), ”Stella Polaris” (Knut Erik Jensen, 1993), ”Telegrafisten” (Erik Gustavson, 1993), ”Drømspel” (Unni Straume, 1994).,”Over stork og stein” (Eva Isaksen, 1994), Ti kniver i hjertet (Marius Holst, 1994), og Eggs (Bent Hamer, 1995). Vi sto igjen overfor et generasjonsskifte blant regissører.
Regissøren Hans Petter Moland skrev et nytt kapittel i norsk filmhistorie da hans film ”Kjærlighetens kjøtere” ble lansert i New York (1996). I februar 1997 ble ”Søndagsengler” (Berit Nesheim, 1996) nominert til Oscar for beste utenlandske film. ”Budbringeren” av Pål Sletaune (1997) hadde verdenspremiere i Kritikeruken under Cannes-festivalen, og mottok denne seksjonens hovedpris. Filmen har gått verden rundt og har vunnet flere priser. Erik Skjoldbjærgs ”Insomnia” deltok også i samme seksjon i *Cannes og fikk mye internasjonal oppmerksomhet samme året. Filmen ”Elling” (Petter Næss, 2001) ble nominert til Oscar i klassen for beste utenlandske film. Harald Zwart (”One Night at McCool's”, 2001, ”Agent Cody Banks”, 2003) har bevist at man kan være nordmann og lage filmer i Hollywood. Senere har både Skjoldbjærg, Moland, Næss og Hamer laget film i USA og således satt Norge på det internasjonale filmkartet med filmer som "Prozac Nation" (2001), "Beautiful Country" (2004), "Mozart and the Whale" (2004) og "Factotum" (2005).
Norske kortfilmer gjør det skarpt i konkurranser på filmfestivaler verden over. ”Love is the Law” av Eivind Tolås vant for eksempel prisen for beste kortfilm i Kritikeruken i Cannes i 2003. Bent Hamers spillefilm ”Salmer fra kjøkkenet” (2003), som ble presentert i seksjonen Quinzaine des Réalisateurs under samme festival, vant den europeiske distribusjonsprisen og skapte stor begeistring og kjøpelyst.
Også en rekke spennende dokumentarfilmer er lansert de siste årene, fra suksessen "Heftig & begeistret" i 2001, "Alt om min far" i 2002, "Ungdommens råskap" i 2004 og "Alt for Norge" i 2005.
Aldri tidligere var det lansert så mange norske spillefilmer som i 2003. og suksessene har fortsatt i årene etter, med både høyt nasjonalt kinobesøk og internasjonal oppmerksomhet. Mye av dette kan skyldes omleggingene av støtteordningene og opprettelsen av Norsk filmfond i 2001. Så langt ser også 2006 ut til å bli et lovende år for norsk filmindustri. Ennå en ny generasjon filmskapere og skuespillere er i ferd med å sette spor etter seg.