Det 19. århundret markerte begynnelsen på en ny æra for malerkunsten i Norge. Ved århundreskiftet var portretter ekstremt populære blant sosieteten, og en rekke norske portrettmalere levde av å portrettere de rike og mektige. Jacob Munch (1776-1839) var kjent som empirens fremste norske portrettmaler, med en streng, korrekt stil. Neste generasjons portrettmalere ble anført av Mathias Stoltenberg (1799-1871), hvis arbeid hadde et mykere uttrykk, i tilnærmet Biedermeier-stil.
På 1850-tallet ble fotografiet introdusert, og portrettmalerne måtte finne andre inntektskilder. De følgende tiårene ble derfor norsk landskapsmaleri viet større oppmerksomhet. Etter oppløsningen av unionen med Danmark var Norges økonomi i en slik forfatning at det ikke lot seg gjøre å utvikle noen reell infrastruktur til støtte for kunsten. Det nye universitetet i Oslo hadde ikke kunstakademi, og mangelen på kongelig beskyttelse og Stortingets avskaffelse av adelen i 1821 reduserte norske kunstneres allerede begrensede muligheter. Mange av dem søkte derfor lykken i utlandet. Det er derfor vi finner røttene til norsk malerkunst i Dresden, senteret for tysk romantikk. Den norske maleren Johan Christian Dahl (1788-1857), som var en del av dette miljøet, vendte til slutt tilbake til hjemlandet for å feste vestlandsk natur til lerretet i malerier som siden har blitt ansett som det definitive uttrykket for ur-Norge. Dahls arbeider ga det norske landskapet en kunstnerisk form, og definerte for første gang Norge i malerkunsten.
Norges nyvunne uavhengighet fra Danmark ga også støtet til en søken etter nasjonal identitet. På 1830- og 1840-tallet bestrebet kunstnere og intellektuelle seg på å definere hva det innebar å være norsk. Den første kunstforeningen (grunnlagt av J.C. Dahl i 1836) spilte på dette tidspunktet en viktig rolle for å øke nordmenns kulturelle bevissthet og forståelse, og den spilte også en sentral rolle i utviklingen av et norsk kunstmarked.