Ved frigjøringen var det politisk enighet om at gjenoppbygging etter krigens ødeleggelser hadde førsteprioritet.
Ved stortingsvalget høsten 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall. Det dannet regjering med Einar Gerhardsen som statsminister. Fram til valget i 1961 beholdt partiet flertallsposisjonen. I 1963 led A-regjeringen voteringsnederlag på grunn av omstendighetene rundt en arbeidsulykke på Svalbard. Det førte til dannelsen av etterkrigstidens første borgerlige regjering, med Høyre-representanten John Lyng som statsminister. Den ble imidlertid felt etter kort tid.
Regjeringens mål var å gjenreise landet i løpet av en fem-års periode. Den ønsket å forsere industrialiseringen ved å satse på storindustri. Utviklingen gikk raskere enn politikerne tenkte seg. Allerede i 1946 var både industriproduksjonen og nasjonalproduktet større enn i 1938. I 1948/49 var landets realkapital godt over førkrigsnivået. Årene som fulgte, ga nordmennene en følelse av stadig vekst og fremgang.
I de første etterkrigsårene holdt Norge en meget lav utenrikspolitisk profil. Tanken var at det gjaldt å holde seg utenfor eventuelle stormaktskonflikter og blokkdannelser. Man håpet at FN, som hadde nordmannen Trygve Lie som sin første generalsekretær, ville gi tilstrekkelig trygghet. Denne trygghet skulle k omme i stedet for den britiske sikkerhetsgaranti, som norske regjeringer forut for 1940 hadde satset på, men som jo hadde vist seg å svikte ved det tyske overfallet. På tross av dette hadde Norge betydelige bindinger vestover.
Etter hvert som spenningen mellom øst og vest økte, kom det til en nyorientering også i norsk utenrikspolitikk. Norge var med i Marshall-samarbeidet, om enn med en viss reservasjon til å begynne med. Under Marshall-hjelpen mottok Norge om lag 2,5 milliarder kroner i løpet av tidsrommet 1948-51.
Kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948 og Sovjetunionens forslag om forsvarsforbund av østlig modell med Finland førte til sterke reaksjoner i Norge. Etter et mellomspill der man ikke klarte å stable på bena et nordisk forsvarsforbund, sluttet Norge seg i 1949, sammen med Danmark, til NATO. I alle år senere har det i norsk opinion vært stor enighet om dette medlemskap.
I den indrepolitiske strid i Norge ble det fra det sosialdemokratiske parti lagt betydelig vekt på å nedkjempe kommunistenes innflytelse både i det politiske liv og i masseorganisasjonene, for eksempel i fagforeningene. Kampen lyktes. Mens kommunistene ved det første etterkrigsvalget i 1945 kom inn på Stortinget med 11 av de 150 representantene, ble representasjonen redusert til null i 1949. Kommunistene har senere bare hatt marginal innflytelse i Norge. Norges kommunistiske parti oppnådde bare en ubetydelig del av stemmene ved stortingsvalget i 1993, mens Rød Valgallianse sikret seg en andel på 1,1 prosent.
Etterkrigsårene har vært preget av jevn fremgang i norsk økonomi. Fremgangen er benyttet bl.a. til å bygge opp en velferdsstat. Det har ført til at landet er mindre preget av sosiale og økonomiske ulikheter enn mange andre vestlige land.
På 1960-tallet ble Norge konfrontert med oljealderen. Oljeleting i Nordsjøen avslørte rike funn, som har gitt grunnlag for betydelig olje- og gassproduksjon. Senere er det også gjort funn i Norskehavet og i Barentshavet. Den største produksjonen i denne nye næring finner nå sted i Norskehavet utenfor Midt-Norge.
Oljealderen har ført til betydelig omstrukturering av norsk næringsliv. Eldre industri har på grunn av det sterkt økede omkostningsnivå fått konkurransevanskeligheter på det internasjonale plan, og er blitt bygget betydelig ned. Norsk økonomi har fått problemer, som regjeringer av ulike politiske farver har vanskeligheter med å håndtere. Etter hvert er også ledighetstallene blitt en belastning, selv om de er blant de laveste i Europa.