Under slaget ved Leipzig i oktober 1813 led Napoleon sitt store nederlag. En av hans motstandere der, kongeriket Sverige, hadde tidligere mistet Finland til tsardømmet i øst, og ønsket seg nå Norge for å sikre at grensen i vest ikke lenger skulle representere noen trusel. Av sine allierte hadde Sverige derfor fått løfte om Norge etter kampene.
De alliertes seier ved Leipzig ble fulgt av diplomatisk press i København og av at fiendtlige styrker angrep dobbeltmonarkiet gjennom Holsten. I januar 1814 kapitulerte Fredrik VI, brøt med Napoleon og avsto Norge til sine svenske motstandere. Derved var en 434 år lang forening mellom Norge og Danmark slutt.
Avtalen som ble inngått mellom Danmark og motstanderne, inneholdt imidlertid politisk stoff som var vesentlig for Norge. Det ble slått fast at landet igjen skulle tre inn i statenes rekke som et selvstendig rike – i union med Sverige. I en påfølgende proklamasjon fra den svenske kongen, Carl 13., het det tilsvarende at Norge skulle bestå som eget rike med sin egen frie forfatning, nasjonalrepresentasjon, egen regjering og beskatningsrett.
Nordmennene var ikke uten videre innstilt på å godta tingenes tilstand. I Norge satt på denne tiden danskekongens nevø, prins Christian Frederik, som statholder. I forståelse med sin onkel la statholderen opp til et norsk opprør for å hindre svensk overtakelse — og formodentlig også å sikre gjenforening av unionsrikene.
Statholderens spill førte til innkalling av en grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll. Denne vedtok 17. mai 1814 en grunnlov og valgte Christian Fredrik som norsk konge. I dag feires 17. mai som nasjonaldag i Norge.
Seierherrene i kampene mot Napoleon var imidlertid ikke innstilt på å godta avvik fra den inngåtte avtale. Diplomatisk press fulgte, og da dette ikke ga hurtige nok resultater, innledet Sverige i slutten av juli et felttog med trenede styrker som rask nedkjempet nordmennene. I midten av august ble det i Moss inngått en overenskomst, der Sverige godkjente Eidsvoll-grunnloven, med de endringer som var nødvendige for rikenes forening. Kong Christian Frederik la ned sin makt 10. oktober 1814 – og forlot så landet. Norge hadde dermed trådt inn i en ny union.