A | A | A

Vikingene

Mellom år 800 og 1050 e.Kr. kommer de nordiske folk for alvor inn på den europeiske arena. De kom brått og voldsomt, og satte skrekk i veletablerte samfunn som nok var vant til krig, men ikke til den overraskelsestaktikken vikingene brukte i strid. Kontakten mellom Norden og resten av Europa var gammel, og arkeologiske funn viser at handel og kulturpåvirkning kan spores tilbake til flere årtusen f.Kr. Likevel var Norden en fjern avkrok med liten politisk og økonomisk betydning for resten av Europa.

Bildet endret seg kort før år 800. I 793 ble klosteret Lindisfarne på Englands østkyst plyndret av fremmede menn fra havet, og samtidig får vi de første meldingene om angrep andre steder i Europa. Annaler og beretninger fra de neste 200 år er fulle av redselsskildringer. Større og mindre grupper med skip angriper langs alle Europas kyster, de seiler opp elvene i Frankrike og Spania, erobrer det meste av Irland og store deler av England, setter seg fast langs elvene i Russland og langs Østersjøkysten. Det er beretninger om plyndringstokter i Middelhavet, og så langt østover som til Det kaspiske hav. Nordboere med basis i Kiev var dumdristige nok til å forsøke angrep på selveste Konstantinopel, hovedstaden i det østromerske riket.

Etterhvert ble de rene plyndringstoktene avløst av kolonisasjon. Stedsnavn forteller om en stor vikingbefolkning i Nord-England, med York som senter. Lenger sør i England fikk et stort område navnet Danelagen. I Frankrike fikk en vikinghøvding Normandie i len av den franske kongen, for å holde andre vikinger vekk. Øyene nord for Skottland fikk en blandet keltisk-norrøn befolkning, og det ble etablert livskraftige samfunn på Island og Grønland.

Det siste framstøtet vestover var det mislykkede forsøket på å etablere en bosetning i Nord-Amerika. Omkring år 1000 fant folk fra Island eller Grønland land lenger vest, og sagaene forteller om flere ferder der folk forsøkte å slå seg ned i det nye landet. Kolonistene kom i konflikt med enten indianere eller eskimoer, og ga opp.

Gjetningene på hvor nordboerne slo seg ned har variert fra Labrador til Manhattan, etter hvordan sagateksten har vært tolket. I 1960-årene fant Anne-Stine og Helge Ingstad tufter nord på Newfoundland. Utgravingene viste at dette var rester etter hus av samme type som på Island og Grønland. Det ble også funnet norrøne gjenstander, og tidfestingen er omkring år 1000. Om dette er sporene etter de toktene sagaene forteller om, eller andre ferder som vi ikke kjenner fra skriftlige kilder, er ikke mulig å si sikkert. Funnene er i alle fall sikre beviser for at nordboerne var på det nordamerikanske kontinent omkring år 1000, slik sagaene forteller.

Befolkningspress og svake ressurser
Hva er årsakene til denne voldsomme ekspansjonen i løpet av noen få generasjoner? Stabile statsdannelser som Franker-riket og de angelsaksiske kongedømmene i England hadde tilsynelatende lite å stille opp mot angriperne. Det bildet vi får i de skriftlige kildene er rimeligvis farget av dette, idet vikingene fremstilles som noen aldeles forferdelige røvere og banditter. Det var de sikkert, men de må ha hatt andre egenskaper i tillegg. Noen av lederne må ha vært meget dyktige organisatorer. En effektiv militær taktikk kunne sikre seieren på slagmarken, men i tillegg etablerte vikingene regulære statsdannelser i erobret område. Noen av dem overlevet ikke vikingtiden, som kongedømmene i Dublin og York, men Island er fortsatt en livskraftig stat, vikingkongedømmet i Kiev ble basis for det russiske riket, og sporene etter vikinghøvdingenes organisasjonstalent er klart synlige den dag i dag på Isle of Man og i Normandie. I Danmark er det funnet rester av borganlegg fra slutten av vikingtiden, der store troppestyrker kunne samles. Borgene er sirkelrunde, og delt opp i fire kvadranter med hus i firkant i hver av kvadrantene. Borgene er lagt ut med en presisjon som forteller at lederne hadde stor sans for system og orden, og at det fantes folk med grundige kunnskaper i landmåling og geometri i danekongens følge.

I tillegg til de beretningene som finnes fra Vest-Europa, har vi skriftlige kilder fra vikingenes samtid i beretninger fra arabiske reisende, og fra Bysants. Fra vikingenes hjemland finnes korte innskrifter i runer på stein og tre. Sagaberetninger fra 11-1200-årene kan også fortelle meget om vikingtiden, selv om de er skrevet ned flere generasjoner etter de hendelsene det fortelles om.

Vikingene kom fra det som i dag er Danmark, Sverige og Norge. Det samfunnet de kom fra var et selvforsynt bondesamfunn, der jordbruk og fedrift ble supplert med jakt, fiske, utvinning av jern og bryting av spesielle bergarter til bryner og kokekar. Selv om bøndene klarte å produsere det meste selv, har det vært handlet med enkelte produkter, salt f.eks., det var nødvendig både for folk og fe. Saltet er en hverdagsvare som vel ikke ble fraktet lenger enn nødvendig, mens luksusartikler ble importert lenger sør fra i Europa. Jern, bryner og kokekar av kleberstein har vært eksportartikler og er en viktig del av grunnlaget for oppblomstring av handel i vikingtiden. Selv i de periodene hvor vikingoverfall florerte, ble det også drevet handel mellom Vest-Europa og vikingenes hjemland. En av de få beretninger vi har om forholdene i Norge i vikingtiden ble gitt av den nordnorske høvdingen Ottar. Han besøkte kong Alfred av Wessex som fredelig handelsmann, samtidig som Alfred var i regulær krig med andre vikinghøvdinger.

Det har vært foreslått at vikingtids-ekspansjonen ble forårsaket av et befolkningspress som ressursene i hjemlandet ikke kunne underholde. Det arkeologiske materialet viser at det ble etablert nye gårder i tynt befolkede skogsområder parallelt med ekspansjonen utenlands, så befolkningspress er sikkert en del av forklaringen. Jernutvinning kan være en annen del av forklaringen, nok jern til å smi våpen til alle som drog på tokt har gitt en taktisk overlegenhet.

Vikingskipene ga taktisk overlegenhet
Skipsbyggingen i Norden er antakelig en annen viktig faktor i vikingenes taktiske overlegenhet. En kjent svensk arkeolog har skrevet at vikingskipene er de eneste virkelige havgående landgangsfartøyer som noensinne har stått til disposisjon for invasjonsstyrker. Selv om dette er en spissformulering, rommer den mye av hemmeligheten bak vikingenes militære overlegenhet. Mange av de beretningene vi har om vikingangrep, ser ut til å underbygge denne tesen. Overraskelsesmomentet har vært viktig. Et raskt angrep fra sjøsiden med lette skip som ikke trengte havner, og derfor kunne nærme seg kysten der de var minst ventet, og en like rask tilbaketrekning før forsvarerne rakk å samle styrkene, det var taktikken.

Det ser ut som det i løpet av vikingtiden har blitt en slags deling i interesseområder mellom danske, svenske og norske vikinger, selv om folk fra alle tre nasjoner deltok om hverandre i de store toktene som berømte høvdinger satte i gang. Svenskene drog for det meste østover, og de hadde kontroll med vannveiene innover i Russland og dermed handelsveiene mot øst. Store mengder arabiske sølvmynter i svenske funn forteller om livlig handel. Danskene drog mot sør, til Friesland, Frankerriket og Sør-England, mens nordmennene drog vest- og nordvest-over, til Nord-England, Skottland, Irland og vesterhavsøyene.

Skipene var ikke bare nødvendige for erobringstokter og handelsferder, men også en forutsetning for vellykket kolonisasjon, når hele familier med all sin eiendom og husdyr ombord satte kursen ut for å ta nytt land i besittelse. Ferdene over Nord-Atlanteren til Vesterhavsøyene, Island og Grønland viser at vikingtidens skipsbyggere ikke bare kunne bygge raske skip for overfall i Nordsjøområdet, men også meget sjødyktige farkoster. Koloniseringen kom igang når sjøfarere oppdaget nytt land, eller folk kom hjem fra handels- og plyndringstokter og fortalte om forholdene ute.

I enkelte områder ser det ut til at de gamle beboerne ble drevet vekk, i andre, bl.a. i Nord-England, ser det ut til at nordboerne har lagt størst vekt på kvegdrift, og utnyttet andre deler av landskapet enn den tidligere befolkningen, som var kornbønder.

De som drog til Island og Grønland kom til jomfruelig mark. På Island var det muligens noen få irske munker, «som drog bort fordi de ikke ville bo sammen med hedninger», og de delene av Grønland som ble kolonisert ser også ut til å ha vært folketomme på den tiden nordboerne kom dit.

De historiske kilder om vikingene er stort sett nedtegnet av folk i Vesteuropa som ikke hadde noe godt forhold til dem, og det er neppe tvil om at det er vikingenes verste sider vi her får presentert. Arkeologiske utgravninger både i vikingenes hjemland og der de reiste ut, nyanserer bildet adskillig. Vi har funn av hustufter fra bondegårder og markedsplasser, der mistede og ødelagte saker forteller om et enkelt dagligliv. Det er funnet rester etter jernutvinning i fjellområdene, der malm i myrene og nok skog dannet grunnlaget for en blomstrende industri. Steinbrudd der folk hentet kleberstein til gryter eller spesielt god brynestein er også funnet og undersøkt. I heldige tilfeller ligger det spor av gammelt jordbruksland i områder som ikke har vært dyrket seinere, slik at vi kan se steinrøysene etter møysommelig ryddet åkerland, og ved forsiktig utgraving kan selv furene etter vikingbondens plog komme frem.

Byer og statsdannelser
I løpet av vikingtiden skjer det endringer i samfunnet. Ledende høvdingslekter samler seg mer land og makt, slik at det legges grunnlag for større statsdannelser, og vi får de første byene. Fra Staraja Ladoga og Kiev i Russland til York og Dublin på de britiske øyer kan vi følge bybefolkningens dagligliv. Markedsplasser og byer var basert på handel og håndverk, og selv om byvikingene nok hadde kveg og drev jordbruk og fiske til husbehov, har byene sikkert vært avhengige av å få tilførsler fra landdistriktene omkring. I Sør-Norge ligger markedsplassen på Kaupang ved Larvik, den er nevnt i Ottars beretning til kong Alfred. Kaupang ble aldri mer enn en markedsplass, mens Birka ved Mälaren i Sverige og Hedeby ved den tysk-danske grensen må kunne kalles byer. Begge ble fraflyttet ved slutten av Vikingtiden, mens Ribe i Vest-Jylland lever videre den dag i dag, på samme måte som York og Dublin. I byene finner vi velregulerte områder med klare tomtegrenser, veier og befestninger rundt byen. Det er tydelig at noen av byene er planlagt. Mange er vel anlagt på kongelig bud, der kongen eller hans betrodde menn hadde sitt å si om byplan og tomtefordeling. Vi kan se at renovasjon og søppeltømming ikke var like godt organisert som byplanen, avfallet ligger i tykke lag. Den gang må det ha gitt nokså utrivelige forhold med lukt og skitt, i dag finner vi dagliglivets spor, fra håndverkernes avfall til lopper og lus, og kan bruke det til å sette sammen et bilde av hvordan folk levet. Vi finner saker som må ha kommet langveis fra, som arabiske sølvmynter og rester av silkestoffer fra Bysants, sammen med produktene til lokale håndverkere som smeder, skomakere og kammakere.

Den norrøne gudeverden
På slutten av vikingtiden blir kristendommen allment akseptert i de nordiske land. Den avløste en hedensk gudstro, der et stort antall guder og gudinner hadde makt hver over sin del av tilværelsen. Odin, gammel og vis, var gudenes høvding. Tor var krigernes gud, mens Frøy sørget for fruktbarhet på aker, eng og hos husdyra. Loke var trolldomskyndig, men så upålitelig at de andre gudene stolte lite på ham. Gudene hadde sine farlige motstandere, jotnene, som symboliserte de mørke og dystre sider ved tilværelsen.

De hedenske gudene kjenner vi best fra beskrivelser som er skrevet ned i kristen tid, og kanskje farget av den nye troen. Gårdsnavn som Torshov, Frøyshov og Onsaker har bevart hedenske gudenavn. Navn med etterleddet hov peker på at det må ha stått et hedensk tempel på gården.

Gudene har menneskelige trekk, og som de greske gudene på Olymp lever de et sterkt liv. Gudene slåss, eter og drikker. Folk som falt i strid, kom direkte til gudenes bord, og gravskikken forteller klart at de døde trengte det samme utstyr i livet etter døden som her på jorden. I vikingtiden kunne de døde både kremeres og gravlegges ubrendt, men skikken med gravgaver er den samme. Mengden av utstyr avspeiler både forskjeller i gravskikk og statusforskjeller i samfunnet. I Norge er gravskikken spesielt rik. På grunn av denne skikken er gravene en viktig kilde til kunnskap om vikingtidens dagligliv. Alle de sakene som ble gitt med til bruk i livet etter døden gir oss et nært og detaljert innblikk vikingenes verden, selv om meget selvfølgelig er ødelagt i tidens løp, slik at det oftest bare er små rester igjen av det opprinnelige utstyret i en vikinggrav. Funnene fra gravene utfyller det materialet vi finner på boplassene. På boplassene, både i bygd og by ligger det mistede og skadde ting, rester av hus, mat og håndverkeravfall, i gravene den dødes beste utstyr. Det er antydninger i lovtekstene om at det vi i dag ville kalle produksjonsmidlene; jord og buskap, tilhørte slekten. Det som kom med i graven har vært personlige eiendeler.

Et voldelig samfunn
At samfunnet var voldelig, ser vi av at nesten alle mannsgraver inneholder våpen. En velutstyrt kriger skulle ha sverd, treskjold med en jernbule i midten for å beskytte hånden, spyd, øks og bue med opptil 24 piler. Hjelm og brynje, som de fleste vikinger er utstyrt med på moderne bilder, er uhyre sjeldne i det arkeologiske materialet. Hjelmer med horn, som ofte er en del av «vikingutstyret» på bildene, er aldri funnet blant ekte saker fra vikingtiden.

Selv i godt utstyrte våpengraver får vi også innblikk i fredeligere sysler, sigd, ljå og åkergrev ligger side om side med våpnene, smeden har med seg hammer, ambolt, tang og fil. Kystbonden har fått med fiskeredskap, og kan ofte være gravlagt i båten sin. I kvinnegravene finner vi personlige smykker, kjøkkentøy og tekstilredskaper. Også kvinner er ofte gravlagt i båt. Saker av tre, tekstiler og lær er sjelden bevart, slik at det er store huller i den kunnskapen vi har. I noen få graver har jordsmonnet bevart mer enn vanlig. Langs Oslofjorden er det blåleire rett under torven, og den er så tett at vann og luft ikke kommer til. Noen graver har ligget som på sylteglass i over tusen år, og her har vi bevart hele spekteret av det som en gang ble gitt med i graven. De store skipsgravene fra Oseberg, Tune og Gokstad, som kan ses i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo, er slike paradeeksempler på hva heldige bevaringsforhold kan gi ettertiden av materiale. Vi vet ikke hvem de døde kan ha vært, men prakten forteller at de har tilhørt samfunnets toppsjikt, kanskje var de medlemmer av den kongeslekten som noen få generasjoner seinere samlet Norge til ett rike.

Gravene fra Oseberg, Gokstad og Tune er nylig tidfestet ved analyse av årringer i eikematerialet. Osebergskipet ble bygget omkring 815-820 e.Kr, og gravferden kan tidfestes på året. Den fant sted i 834. Skipene fra Gokstad og Tune er bygget i 890-årene og kom i graven rett etter år 900. I disse tre gravene var store skip brukt som gravgjemme. Av Tuneskipet er bare bunnen bevart, og graven var plyndret for nesten alt utstyr, men det er nok igjen til at vi kan se at skipet opprinnelig har vært av samme gode kvalitet som de to andre. Tuneskipet har vært ca. 20 m. langt. Osebergskipet er ca. 22 m. langt, Gokstadskipet ca. 24 m.

Ved gravferden ble skipet trukket på land og satt ned i en grop som var gravd i bakken. Det ble bygget et gravkammer bak masta, der den døde ble lagt til sengs i sitt fineste tøy. Resten av gravgodset ble tatt ombord, hester og hunder ofret, og en stor gravhaug bygget opp over skipet. En araber som var på reise i Russland på slutten av 800-tallet, møtte et vikingfølge som var igang med en tilsvarende høvdingbegravelse. Ibn Fadlan skrev ned en beretning om det han så, og den er bevart. Skipet til den døde høvdingen ble trukket på land, og mange kostbarheter ble lagt ombord. Den døde ble kledd i sin fineste stas og lagt til sengs ombord. En trellkvinne som hadde valgt å følge ham i døden ble ofret, sammen med hest og jakthund. Skipet med innhold ble brent, og det ble bygget en stor gravhaug over restene. Vi har funn av brente skipsgraver i Norden og i vikingmiljø i Vesteuropa, men de store gravene fra Oslofjordområdet er ubrente. I Gokstadskipet ligger det en mann, og det er sannsynlig at også Tuneskipet rommet en mannsgrav, mens det er gravlagt to kvinner i Osebergskipet. Skjelettene viser at den ene har vært 50-60 år gammel, den andre 20-30 år. Hvem som er hovedperson og hvem som er ledsager får vi aldri vite.

Både Oseberg- og Gokstadgravene har hatt besøk av gravrøvere, så de smykker og luksusvåpen som sikkert var med opprinnelig, er vekk. Saker av tre, lær og tekstil, som ikke interesserte gravrøverne, er derimot bevart til våre dager. Det finnes rester av tilsvarende skipsgraver andre steder, og det ser ut til at det har vært en fast skikk at det skulle være med ofrede hunder og hester, fine våpen, en del skipsutstyr som årer og landgangsplanke, øsekar og matkjele for mannskapet, landtelt og ofte fine importerte bronsekar. Karene har sikkert opprinnelig inneholdt mat og drikke til den døde.

Oseberggraven har ikke spor av våpen, som rimelig i en kvinnegrav, men ellers er det faste utstyret med. I tillegg har den døde hovedpersonen fått med saker som symboliserer hennes verdighet som administrator og husfrue på en stor gård. Vi må regne med at kvinnene har hatt hovedansvaret for å drive gårdsbruk, mens mennene var på vikingtokt. Husfruen på Oseberg har sikkert i likhet med mange av sine medsøstre vært en myndig og høyt respektert dame, enten hun satt sammen med andre kvinner som spant og vevet, eller hadde oppsynet med åkerarbeidet eller produksjonen av melk, ost og smør. I tillegg til skipet har hun fått med vogn og tre sleder. Enten reisen til dødsriket gikk til vanns eller til lands var det viktig å reise standsmessig. Det er ofret nok hester til å spenne for både sleder og vogn.

Telt og gryter, tekstilredskap, kister og skrin, trau, melkebøtter og øser, forskjærskniv og stekepanne, spader og grev, sadel, hundelenker og meget annet er med i graven. Som reisekost på turen til dødsriket var det slaktet to okser, en brøddeig av rug var satt i det store bakstetrauet, og i en fint dekorert bøtte lå villepler til dessert.

Mange av tresakene er rikt utskåret. Det ser ut til at flere kunstnere har vært i arbeid på gården. Selv enkle bruksting – som draget til sledene – er oversådd med fin treskjæring. Utenom Osebergfunnet kjenner vi stort sett vikingtidens kunst fra metallsmykker, der formatet er beskjedent. Motivvalget er det samme i treskjæringen. Kunstnerne har vært opptatt av dyrefigurer. Dyrene er rene fabeldyr, som vrir seg og fletter seg sammen til et tett, uryddig mønster. Teknisk er skjæringen meget avansert, så Osebergdronningens treskjærere har svingt treskjærerjern og tollekniv like sikkert som de svingte sverdet.

Også mannen i Gokstadskipet har hatt en begavet treskjærer til disposisjon, selv om funnet ikke er så rikt på utskårede saker som Osebergfunnet. Osebergskipet har lavt fribord og har ikke den samme sjødyktigheten som skipene fra Gokstad og Tune, men det har utvilsomt kunne klare en Nordsjøtur, og det kan være typisk for de skipene som ble brukt til de første vikingangrepene omkring år 800. En kopi som er bygget, vist seg å seile raskt, men den var vanskelig å mestre. Både Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipene er helst storfolks private reisefartøyer, ikke egentlige langsikp for frakt av krigere. Gokstadskipet er meget sjødyktig og bedre enn Osebergskipet. Det er bevist av kopier som er seilt over Atlanterhavet, og skrogformen er slik at skipet har vært raskt både under seil og når 32 mann bøyde ryggen og tok i ved årene. Selv med fullt mannskap stikker skipet bare ca. 1 meter dypt, slik at det godt kan brukes til raske angrep mot fremmede styrker. Det er mulig at den erfaringen som vikingene fikk ved stadige sjøreiser i begynnelsen av 800-årene, førte til raske endringer og forbedringer i skrogformen. Hvis dette er riktig resonnert, kan forskjellen mellom Osebergskipet og Gokstadskipet være resultatet av tre generasjoners erfaringer i Nordsjøseilas og mange timers diskusjoner mellom skipsbyggere som ville forsøke noe nytt.

1000 års utvikling
Den teknikken skipsbyggerne brukte kalles klinkbygging. Skipene som ble bygget til vikingtog, var resultatet av mer enn 1000 års utvikling på nordisk grunn. Hele tiden har skipsbyggerne lagt vekt på å bygge lette og elastiske farkoster som føyet seg etter bølger og vind, og arbeidet med elementene istedenfor å bekjempe dem. Skroget i vikingskipene er bygget på en solid kjøl, som sammen med fint svungne stevner danner ryggraden i skroget. Bord etter bord er passet til kjøl og stevner og festet sammen innbyrdes med jernnagler. Det er dette skrogskallet som gir skroget smidighet og styrke. Etter at skipsbyggeren hadde gitt skallet den form han ville ha, ble krumgrodde spant passet til og lagt inn i skallet for å gi øket motstandskraft. Ekstra smidighet ga det at bordganger og spant ble surret sammen. Tverrbjelker i høyde med vannlinjen sørget for tverrskipsavstivning, og ekstra solide stykker tømmer støttet masten. Skipene ble seilt med et firkantet råseil på masten midtskips. I vindstille eller ikke alt for sterk motvind kunne mange mann settes til årene.

I løpet av vikingtiden utvikler skipstypen seg slik at det i sen vikingtid fantes rene krigsskip, bygget for fart og stort mannskap, og rene handelsskip, der farten spilte mindre rolle, og skroget var bygget fyldigere for å ta mer last. Handelsskipene hadde ikke så stort mannskap, og var mer beregnet på seilas enn roing.

Kristendommen overtar
Omkring år 1000 ebber vikingtogene ut. Vikingene var blitt kristne, og religionsskiftet har sikkert gjort sitt til å bremse på plyndringstogene. Både Danmark, Sverige og Norge var samlet som selvstendige kongedømmer. Tilværelsen ble ikke alltid fredelig selv i kristne kongedømmer, men ufreden ble styrt av kongenes skiftende allianser. Landene kunne komme i krig, men den private ufredens tider var omme, og landnåm var ikke aktuelt lenger. De handelskontaktene som var etablert i vikingtiden fortsatte, men nå var Norden en del av ett kristent Europa.


Artikkelforfatteren, Arne Emil Christensen, er professor, dr.philos. ved Universitetets oldsaksamling i Oslo. Hans spesialområde er skipsbyggingshistorie og håndverk i jernalder og vikingtid