Avslutningen på den annen verdenskrig i Norge skjedde på en måte som de færreste på forhånd hadde turt å håpe på. De tyske styrkene under ledelse av general Franz Böhme la ned våpnene 8. mai 1945 klokken 24.00 etter ordre fra overkommandoen i Tyskland – og forholdt seg deretter på en eksemplarisk måte. Allierte styrker, blant dem norske, overtok, og det varte ikke mange ukene før all administrasjon var overført til sivile norske organer.
Frykten for at det ikke skulle gå slik, var stor. Den hadde sin bakgrunn i de enorme styrkene som tyskerne hadde konsentrert i landet. Opptil 400.000 mann, fordelt på hær, marine og flyvåpen, var stasjonert i Norge, og da sammenbruddet nærmet seg, sto det fremdeles mer enn 360.000 okkupanter i landet.
Blant dem var det betydelige avdelinger med fersk kamperfaring fra Nordfronten, i Russland og Finland. Disse styrkene var fra sommeren 1944 til på nyåret 1945 blitt ledet av generaloberst Lothar Rendulic. I likhet med Rendulic, var også general Böhme, hans stabssjef, generalmajor Hermann Hölter, og marinesjefen, admiral Krancke, offiserer med kamperfaring og kjent som hårde typer.
Men den vesentligste årsaken til bekymring for hvordan krigsavslutningen skulle skje i Norge, hadde tilknytning til den glødende nazisten Josef Terboven. Han hadde fra sommeren 1940 vært rikskommissær og egentlig politisk makthaver. Han var kjent som "hauken" på tysk side og ble knyttet til begrep som "kamp til siste mann" og "Festung Norwegen". Man regnet med at Terbovens visshet om hva som ventet ham etter en kapitulasjon, bidro til hans uforsonlige holdning.
Terboven hadde ingen kommando over de militære styrkene. Til gjengjeld sto politiet under hans ledelse. Det telte nesten 6.000 mann, hvorav 800 i det fryktede sikkerhetspolitiet alene. Det er fremdeles liten grunn til å tvile på at krigsavsslutningen ville ha artet seg på en helt annen måte dersom Terboven hadde fått sin vilje.
Begynnelsen på slutten
Man kan si at krigsavslutningen i Norge ble innledet 18. oktober 1944. Denne dagen krysset sovjetiske militæravdelinger den norsk-sovjetiske grensen i nord under sine kamper med retirerende tyskere. Den norske regjeringen i London var ikke blitt varslet om det sovjetiske angrepet; og det oppsto atskillig usikkerhet om de sovjetiske målene. Hvor langt ville sovjeterne gå inn i Norge; og hvor lenge ville de bli stående?
De sovjetiske styrkene nøyde seg med å besette Sør-Varanger, området nærmest grensen. Tyskerne derimot evakuerte sydvestover, helt til Lyngen i Nord-Troms. Der opprettet de en ny front, hvor tre tyske armekorps gikk i stilling. Under tilbaketrekningen ble den norske befolkningen tvangsevakuert sydover og området totalrasert.
Allerede før tilbaketrekningen var imidlertid Øst-Finmark sterkt preget av krigsødeleggelser. Byen Kirkenes alene var blitt bombet hele 328 ganger. Under tilbaketrekningen ble bygninger brent ned, infrastruktur sprengt i luften og alt tyskerne kom over av verdi ødelagt. Tyskerne ønsket at intet skulle komme deres fiende til gode. "Den brente jords taktikk" ble praktisert på et område betydelig større enn Danmark.
Den sovjetiske innmarsj i Norge skjedde imidlertid før tyskerne hadde fullført sine planer om evakuering. Befolkningen i Sør-Varanger tok imot sovjeterne med entusiasme. Blant de befridde var 3.000-4.000 nordmenn som hadde gjemt seg i en gruvetunnel i Bjørnevatn. I alt hadde 20.000-25.000 nordmenn klart å holdte seg skjult for tyskerne under tvangsevakueringen. For de fleste av dem var tiden fram til den tyske kapitulasjonen en voldsom påkjenning, i den hårde vinteren og med begrensede levnetsmidler.
Påkjenningen var imidlertid stor også på de 40.000-45.000 som ble tvangsevakuert sydover. De ble transportert nordfra, praktisk talt uten egne eiendeler, til områder som på ingen måte sto klare til å ta imot dem. Byen Tromsø, som på denne tid hadde ca. 10.000 innbyggere, fordoblet sitt folketall. I de nord-norske byene fungerte imidlertid hjelpeapparatet forholdsvis godt. Mottakelsen som de evakuerte fikk av sine landsmenn sørpå, var derimot ikke alltid like forståelsesfull og hjelpsom.
Norske tropper vender tilbake
Tre uker etter den sovjetiske innmarsj i Kirkenes fulgte norske tropper etter. 11. november 1944 ble 300 soldater under ledelse av oberst Arne D. Dahl kjørt over grensen med sovjetiske lastebiler. De tilhørte 2. bergkompani av Den norske brigaden i Skottland, og var blitt sendt med skip til Murmansk. Det var en skuffelse for de gjenværende finnmarkinger at den norske styrken kom såpass sent og var så fåtallig. De kjente selvsagt ikke til at regjeringen i London hadde kjempet hårdt for å få en større vest-alliert innsats, men for briter og amerikanere hadde kampene på kontinentet prioritet i det siste krigsåret.
Senere på vinteren ankom også norske polititropper fra Sverige, slik at ved krigsslutt var det ca. 3.000 norske soldater i det befridde området.
Etter innmarsjen stoppet den mobile krigføringen opp i Finmark. Det hang sammen med at også Stalin prioriterte kampene i Sentral-Europa. Sovjeterne holdt seg i ro inntil 26. september 1945, da de trakk seg tilbake over grensen og inn i hjemlandet.
På sovjetisk side var tilbaketrekningen omstridt. En del offiserer og utenrikstjenestemenn ønsket at sovjeterne skulle sette seg fast i Finnmark. Stalin og Molotov la derimot mest vekt på et godt naboforhold – og på å unngå et nytt stridstema i forhold til de allierte.
Norge i det nazistiske grep
Slik den annen verdenskrig hadde utviklet seg på hovedarenaene, var konfrontasjonene også betydelig skjerpet i Norge. Selv om Norge i de siste krigsmåneder ble holdt i fast grep av okkupasjonsmakten, hadde denne latt opprette en marionettregjering fra 1. februar 1942. Sjef for marionettregjeringen var Vidkun Quisling, leder for det fascistiske partiet Nasjonal Samling (NS). Tysk tilsynsfører for den norske administrasjon og virkelig makthaver var imidlertid – som tidligere nevnt – rikskommissær Josef Terboven.
Tvangsmobilisering?
Mot slutten av krigen var det i Quislings regjering blitt arbeidet med muligheter for tvangsmobilisering av nordmenn til krigsinnsats på tysk side. Dette ble det aldri noe av, delvis fordi tyskerne ikke anså ideen for gjennomførbar, men også fordi fysiske planer og anlegg for mobilisering ble gjenstand for sabotasjehandlinger fra lovlige norske styrkers side.
Quislings regjering hadde imidlertid fått tyskernes tillatelse til å sette opp en væpnet alarmenhet. Den telte i april ca. 2.000 mann og var ikke ufarlig. Quisling hadde planer om å mobilisere ytterligere 10.000 mann, men utviklingen gikk for fort til at dette lot seg realisere.
Nordmenn i tyske uniformer sto også ellers i landet til tyskernes rådighet. Det var SS-avdelinger som hadde deltatt i kampene på nordfronten og som var evakuert hjem. I Finmark var enheter av disse norske SS-avdelingene i kamp med mindre norske grupper.
Da krigen gikk mot slutten, var det i den norske ledelsen frykt for at slike borgerkrigslignende tilstander skulle utvikle seg mange steder i landet. Hemmelige norske avdelinger ble nemlig satt inn i et økende antall aksjoner imot det nazistiske transportapparatet og imot de norske NS-myndighetenes tiltak. Således ble hovedbygningen for ledelsen av Norges Statsbaner sprengt i luften.
Også innenfor Nasjonal Samling ble frontene skjerpet mot slutten av krigen. En representant for den hårde fløy, fylkesfører Henrik Rogstad i Trøndelag, ble i april 1945 gjort til øverste sjef for Statspolitiet. Sammen med politiminister Jonas Lie var han innstilt på desperat kamp til siste slutt.
Fangene
I fengsler og fangeleire både i Norge og i Tyskland befant det seg mot slutten av krigen flere titalls tusen nordmenn. I leire rundt om i Norge hadde tyskerne nesten 100.000 allierte krigsfanger, flest russere. De levde under umenneskelige forhold, og dødeligheten blant dem var enorm. Dessuten var det 30.000-40.000 sivile utlendinger i landet. Disse hadde tyskerne importert i forbindelse med utbyggingen av "Festung Norwegen".
Hjemmestyrkene
Imot det voldsomme maktapparatet på tysk side var det i all hemmelighet bygget opp norske styrker. Delvis var disse styrkene blitt organisert spontant av folk som ønsket fortsatt kamp imot okkupasjonsmakten. Delvis var styrker sluppet ned i fallskjerm eller transportert inn i landet, sjøveien med den såkalte "Shetlandsbussen" og med ubåter, eller over grensen fra Sverige. De omfattet radioagenter, sabotasjeeksperter og instruktører. I deres kjølvann fulgte våpenforsendelser og utstyr. Etter hvert ble en hemmelig armé organisert. Da kapitulasjonen inntraff, telte hjemmestyrkene 40.000 mann. Deres sjef var Jens Christian Hauge, som av statsminister Einar Gerhardsen ble gjort til forsvarsminister i den rene Arbeiderpartiregjeringen som ble dannet etter stortingsvalget høsten 1945.
Hjemmestyrkene samarbeidet nøye med den norske regjeringen i London. I fellesskap var det blitt utarbeidet et gjennomtenkt og synkronisert beredskap for hva som burde skje. Det er antakelig en del av forklaringen på at begivenhetene rundt kapitulasjonen skjedde på en så fredelig måte.
Frykt for desperate kamper
På norsk og alliert side eksisterte frykt for at de sterke styrkene i "Festung Norwegen" skulle velge å fortsette krigen, selv etter et sammenbrudd i moderlandet. I så fall ville det måtte settes inn store allierte styrker, og det ville naturligvis føre til voldsomme ødeleggelser og til massetap av menneskeliv. De allierte staber hadde imidlertid imøtesett en slik situasjon.
Det hadde naturligvis også den norske regjeringen i London. Man hadde endog regnet med at svenske styrker i en slik situasjon ville blitt involvert. Spørsmålet ble tatt opp med den svenske regjering av nordmennene uten at de allierte partnerne ble orientert om det. Svenskene var imidlertid selv inderlig klar over at allierte kamper i Norge ikke ville gå for seg uten at Sverige ble berørt av det. Den svenske regjering ønsket imidlertid i det lengste å unngå å bli trukket inn i kamper i Norge.
Helt mot slutten av krigen ble spørsmålet om Sveriges muligheter for å medvirke til en løsning i Norge tatt opp av den svenske greven, Folke Bernadotte, i en samtale med SS-sjef Heinrich Himmlers representant Walther Schnellenberg: Ville det være lettere å få de tyske styrkene til å overgi seg til det nøytrale Sverige – imot hurtig transport hjem til Tyskland? Himmler ga sin tilslutning til tanken.
Den svenske regjering forfulgte ideen. Den ble så drøftet mellom svenske og tyske offiserer, men skrinlagt da den ble totalavvist av general Böhme og av generalstabssjefen i Norge, general Hölter.
De siste dagene
Hitlers selvmord 30. april 1945 i Førerbunkersen i Berlin fortalte tydelig nok om at enden var nær. De allierte styrker hadde strupetaket på tyskerne i hele Sentral-Europa. Bare i Danmark og Norge var tyskerne fortsatt enerådende. Men bare i Norge var det særlige muligheter for at fanatiske nazister skulle kunne forlenge kampen.
Det tyske hovedkvarteret på Lillehammer kom i disse dagene til å stå i fokus. Takket være etterretningskontakter inne i hovedkvarteret visste nordmennene, og dermed de allierte, om hva som rørte seg der. Man visste bl.a. at Terboven i mars 1945 syslet med planer om å gjøre Norge til Det tredje Rikes siste bastion, der de tyske topplederne kunne søke tilflukt.
Etter Hitlers død begynte brikkene å falle på plass. Hitlers etterfølger, storadmiral Dönitz, innkalte 1. mai general Böhme og rikskommissær Terboven til et møte i Flensburg, der de fikk ordre om å rette seg etter overkommandoens bestemmelser. Ved hjemkomsten til Norge var det klart at også Terboven hadde måttet erkjenne at slaget var tapt. I et hemmelig direktiv til de militære lederne gjorde general Böhme det klart at "ubetinget militær lydighet" og "jerndisiplin" var nødvendig.
Den første kontakt
Mulighetene for en fredelig løsning i Norge økte naturligvis da de tyske okkupasjonsmyndighetene i Danmark kapitulerte 5. mai. Om kvelden denne dagen sendte general Eisenhower et telegram til Hjemmestyrkenes hovedkvarter i Norge. Det ble formidlet videre til general Böhme og inneholdt praktiske opplysninger om hvordan han skulle komme i kontakt med den allierte overkommandoen.
Den 7. mai klokken 02.41 undertegnet den tyske overkommandoen kapitulasjonsdokumentene i de vestalliertes hovedkvarter i Reims, Frankrike. Seremonien ble gjentatt dagen etter i Den røde Armes hovedkvarter i Berlin. Våpenstillstanden skulle gjelde fra midnatt mellom 8. og 9. mai.
I Norge nådde nyheten fram etter hvert utover den 7. mai. Flaggene kom opp og en forsiktig glede bredte seg. Men usikkerheten om hvordan de hjemlige okkupanter og deres medløpere ville forholde seg, var fremdeles stor.
Den 7. mai ble Terboven av storadmiral Dönitz avsatt fra sin stilling som rikskommissar. Hans makt ble overført til general Böhme. Og om kvelden, kl. 21.10, fikk general Böhme ordre fra overkommandoen i Tyskland om å rette seg etter kapitulasjonen. Kl. 22.00 erklærte han over radio at troppene i Norge ville etterkomme ordren.
Det førte omgående til full mobilisering av Hjemmestyrkene, Milorg. Allerede samme kveld inntok de sine første stillinger. Etter hver utover 8. mai dukket 40.000 væpnede nordmenn opp – så å si mellom de tyske geværkolbene. De besatte Det kongelige slott, hovedpolitistasjonen i Oslo og en rekke offentlige bygninger og strategiske steder. Allerede 10. mai hadde Hjemmestyrkene endog overtatt vaktholdet i Lillehammer, der det tyske hovedkvarteret befant seg. Og før noen fikk sukk for seg, var en planlagt norsk administrasjon på pletten, både i kommuner og fylker.
Om ettermiddagen 8. mai ankom den allierte militærmisjon til Oslo. Den overleverte kapitulasjonsvilkårene til tyskerne; og samme natt var overgivelsen et faktum.
Kapitulasjonsvilkårene var egentlig utrolige: Den tyske overkommandoen påtok seg å arrestere og internere alle norske og tyske nazister etter lister fra de allierte. Den skulle avvæpne og internere alle tyske SS-tropper og væpnede norske nazister. Den skulle samle alle tyske enheter i områder som de allierte pekte ut. Den skulle respektere norske myndigheter og norske hjemmestyrker.
I ettertid kan man konstatere at utviklingen forløp særdeles tilfredsstillende.
Nederlaget
For den tyske makteliten i Norge startet nederlaget med at rikskommissær Terboven og hans politigeneral Wilhelm Rediess begikk selvmord. På norsk side gjorde justisminister Jonas Lie og statspolitisjef Henrik Rogstad det samme. Ministerpresident Vidkun Quisling ble arrestert – senere dømt til døden av norsk rett og henrettet.
Etter frigjøringen startet rettsoppgjøret mot dem som hadde gått tyskerne til hånde. Det ble innledet etterforskning mot i alt 90.000 personer. Av dem ble 46.000 idømt straff for landssvik. 18.000 fikk frihetsstraff, 28.000 bot og tap av statsborgerlige rettigheter.
Det falt i alt 30 dødsdommer over norske og 15 over tyske krigsforbrytere. 37 av dem ble fullbyrdet, 25 nordmenn og 12 tyskere. Blant nordmennene var innenriksminister Albert V. Hagelin; blant tyskerne politisjefene i Oslo, Trondheim og Kristiansand. Ytterligere 60 tyskere ble dømt til fengselsstraffer; de fleste av dem tilhørte sikkerhetspolitiet.
Loven overtar
Etter den tyske kapitulasjon ble regulære norske og allierte avdelinger sendt inn i Norge. Blant dem var norske styrker utdannet i Sverige. Ved hjemkomsten 10. mai omfattet disse avdelingene 13.000 mann, fordelt på 8 reservepolitibataljoner, 8 rikspolitikompanier, samt stab og støtteavdelinger.
Samme dag ankom også britiske og norske fallskjermtropper fra Storbritannia til Oslo, og en britisk ekspedisjonsstyrke til Stavanger. Deretter fulgte ytterligere norske, britiske og amerikanske enheter. På det meste telte de britisk-amerikanske avdelingene i Norge 30.000 mann.
I helene på de militære tropper fulgte representanter for de sivile norske myndigheter. Allerede 14. mai kom kronprins Olav til Oslo med en britisk krysser. Sammen med ham var en norsk regjeringsdelegasjon på 21 mann – anført av statsrådene Sverre Støstad og Paul Hartmann. Deretter fulgte resten av regjeringen og mye av London-administrasjonen med troppetransportskipet "Andes". Og endelig, 7. juni – på samme dato som unionsoppløsningen med Sverige i 1905 – satte kong Haakon og resten av den norske kongefamilien sine føtter på norsk jord.
De første oppgaver
De første oppgaver for de allierte myndigheter og for den norske administrasjon var hjemsendelse av de tyske styrkene og repatriering av det enorme antall mishandlede krigsfanger som befant seg i Norge. Hjemsendelsen av tyskerne kom det først fart i på ettersommeren; men de siste forlot ikke Norge før sommeren 1946.
Av krigsfanger var det 83.000 sovjetere i Norge, flere tusen polakker, 2.500 jugoslaver og en del fra andre okkuperte land. De befant seg, stort sett, i en elendig forfatning. 17.000 krigsfanger hadde allerede bukket under for lidelsene eller var blitt myrdet. En del av krigsfangene ønsket å reise til sine hjemland så fort som mulig; andre ønsket å bli i Norge. Krigsfangenes skjebne ble avgjort av de allierte stormaktene: Fangene skulle hjemsendes.
Senere er man blitt kjent med at mange av de sovjetiske krigsfangene gikk en sørgelig skjebne i møte. Man vet at enkelte ble skutt allerede ved grensen, mens de fleste havnet i konsentrasjonsleire.
Det lovlige styret
De alliertes øverstkommanderende i Norge, den britiske general Sir Andrew Thorne, overførte allerede 7. juni makten til Norges statsoverhode, kong Haakon. Samarbeidet mellom de norske og de allierte myndigheter gikk – stort sett – knirkefritt. Størst uenighet var det faktisk om skjebnen til de tyske våpen og det utstyr som befant seg i Norge. Nordmennene ønsket dette for gjenoppbygging av sine væpnede styrker. I stor utstrekning ble det likevel tilintetgjort, sannsynligvis for å muliggjøre senere britisk våpeneksport til Norge.
Den norske eksilregjering i London ble ved frigjøringen raskt avløst av en samlingsregjering ledet av Einar Gerhardsen. Denne fortsatte inntil det høsten 1945 ble holdt nyvalg til nasjonalforsamlingen. Resultatet ble at Gerhardsen fortsatte som statsminister, men nå som leder av en regjering utgått av Arbeiderpartiet alene. Hverdagen var kommet tilbake til Norge.
Krigsomkostningene
Før man kunne komme i gang med gjenoppbygningen, måtte regnestykket over krigens omkostninger for Norge settes opp. 10.262 norske liv hadde gått med. Store områder av landet var ødelagt. Krigshandlinger og bombing hadde lagt byer øde. Bygder var herjet av kamper og terror. Den "brente jord" i Finnmark og Nord-Troms innebar enorme gjenreisningsoppgaver og forsakelser for de tvangsevakuerte som etter frigjøringen raskt satte kursen nordover igjen. Sammenlagt regnet man ut at 16 prosent av landets nasjonalformue var gått tapt.
Mye av produksjonsutstyret var også ødelagt, og enda mer var nedslitt. Av den løpende produksjon hadde okkupasjonsmakten lagt beslag på 40 prosent. Pengesystemet var ødelagt, ved at okkupasjonsmakten hadde benyttet seddelpressen for å dekke sine behov. Noe av det første myndighetene foretok seg, var derfor en pengereform, der seddelmassen ble inndratt og erstattet med nye. Det skapte tillit til den nye kronen.
Forbausende hurtig gjenvant norsk økonomi sin styrke. Allerede i 1946 var industriproduksjonen og nasjonalproduktet på høyde med hva det hadde vært før 9. april 1940. Tre år senere var også nasjonalformuen på nivå med førkrigsforholdene.
Artikkelforfatteren, Tor Dagre, er tidligere redaktør i Nytt fra Norge