I 1946 hadde det lille tettstedet Siglufjörður utviklet seg til å bli ”hovedstaden for sildefisket i Atlanteren”. Alt dreide seg om sild som ble saltet på 25 sildesalterier og kokt til olje og mel i 5 fabrikker. Enkelte år utgjorde eksporten av sild fra Siglufjörður over 20% av Islands totaleksport. I dette ”Atlanterhavets Klondike” førte sildeeventyret til den rene gullgraverstemning som titusener av arbeidere kom for oppleve. I dårlig vær lå hundrevis av sildebåter i havn, og tilstrømmingen av folk til stedet var stundom slik at den kunne sammenlignes med trafikken i storbyenes gater. Få steder var folkelivet mer fargerikt og livlig. Minnene om helgene med landligge for de utenlandske båtene, levde lenge. Da gikk dansen på bryggene, og da lærte islendingene alle de nyeste norske dansemelodiene. Og når viktige spørsmål om framtiden ble diskutert, sa man gjerne på norsk: "Det kommer an på silda."
På sekstitallet overtok den gamle norske sildebyen Seyðisfjörður Siglufjörðurs rolle som sentrum for sildefisket. På begge disse stedene var det sjømannshjem som ble drevet av den norske misjonsforeningen Den indre sjømannsmisjon
Folk i Siglufjörður snakker ofte om to norske landnåm. Det første da Tormod den sterke (Þormóður rammi) tok land i Siglufjörður rundt år 900, og det andre i 1903 da Tormod Bakkevig, Hans Søbstad og flere norske fiskebåtredere kom med sine fartøyer og la grunnlaget for et stort sildested i en liten fjord ytterst ved havgapet. Disse fiskerne kom fra Bergen, Brandal, Bømlo, Espevær, Hareid, Haugesund, Skudeneshavn, Stavanger, Ulsteinvik, Vartdal, Vedavågen, Åkrehamn og Ålesund.
De steder på Island som de norske sildefiskerne kom til å sette et betydelig preg på, var: Hesteyri, Ingólfsfjörður, Djúpavík, Skagaströnd, Siglufjörður, Hjalteyri, Dagverðareyri, Krossanes, Akureyri, Raufarhöfn, Vopnafjörður, Seyðisfjörður, Neskaupstaður, Eskifjörður og Reyðarfjörður.